ertvaag

Modell: Maria Aasgard Tveranger // Kamera: Nikon D7000 // Optikk: Nikkor 55-200 mm f/4-5.6

Ærlig talt trodde jeg at jeg var ferdig med blogging. Inspirasjonen har vært helt død, og jeg måtte faktisk tørke støv av kameraet da jeg omsider tok det ut igjen i går. Men det er utrolig hvordan små ting kan gi gnisten tilbake igjen like fort som den forsvant. Da jeg var en tur i senteret for noen dager siden, ser butikkdamen på meg og sier "dette kommer sikkert til å høres veldig rart ut..." , før hun spør "...men, har du en blogg?" Litt fortumlet og veldig overrassket svarte jeg at joda, jeg pleide å blogge før. Så smiler hun stort til meg og sier "du tar veldig flotte bilder!"

Jeg ble så glad at jeg ikke visste hva jeg skulle si. Midt i Åsane senter er det en butikkekspeditør på noen og tjue som kjenner igjen meg for bildene mine? Og vips, så kom inspirasjonen snikende igjen. Det er en deilig, deilig følelse!

Hva har skjedd mens jeg har vært vekke, folkens?

 

Nå er jeg endelig i mål med to ukers etterbehandling av bildene fra fotoshooten jeg hadde med to småbarn. Bildene av jenten finner dere HER. Tenkte det var på tide med et nytt, lite bildedryss!

Kjenner jeg lengter etter å ta masse flere portretter nå. Jeg har et hemmelig ønske om å få med lillebroren min på fotoshoot, men det vet han ikke om enda - han er nemlig veldig fotogen. Og det er jo veldig greit med noen nye ansikter å fotografere innimellom.

Søt liten fyr, eller hva?  Bildekritikk tas forresten imot med stor takk, som alltid!

I dag vurderte jeg å gå med skjerf for første gang siden vinteren. Gradestokken viste 8 grader da jeg stod opp klokka seks, og det var mørkt ute. Jeg vet ikke helt når det skjedde, men jeg tror høsten har fått skikkelig fotfeste. Og jeg liker det vel egentlig ikke... Selvom jeg må innrømme at jeg gleder meg til lune høstkvelder under pledd, med en god bok og en kopp rykende espresso. Alle årstider har sine fordeler, eller hva?

Vinter er jeg ikke helt klar for enda, så heldigvis har vi noen måneder igjen hvor vi kan suge til oss de siste, lave solstrålene, så vi får litt D-vitaminer å leve på gjennom vinteren. Høstsolen er helt spesiell. Gyllen.







Hva er det beste dere liker å gjøre om høsten, forresten?

 Thoughts are the shadows of our feelings - always darker, emptier and simpler.
     - Friedrich Nietzsche

I helgen var eg på fotoshoot med to herlige, små barn på 10 måneder. Å dirigere og instruere sånne småfolk er jo helt umulig, så vi brukte vel nærmere to og en halv time før vi ble helt fornøyd med resultatet. Men denne lille jenta, dere... Jeg gir det noen år, men jeg er sikker på hun kommer til å dukke opp i Top Model en gang, hehe... For ti måneder gammel kunne hun allrede posere for kamera! Det var helt utrolig å se. Blikket i linsen hele tiden, mens hun tullet og gjorde seg til og klemte bamsen sin. Smelt.

Etterarbeidet tar mye tid, men jeg er ferdig med en del bilder. Her kommer et aldri så lite dryss med bilder av modellen to be. Søt, eller hva?








Fremdeles noen hundre bilder igjen som skal gjennom Photoshop. Heldigvis er det ganske så koselig. En kopp espresso og finfin musikk i bakgrunnen, da koser jeg meg ^^

Men dere: Jeg er alltid på leting etter flere fotoblogger å følge, har dere noen å anbefale?




Finnes det noe vakrere enn når det er så sterke bånd mellom mennesker og dyr at det bare lyser kjærlighet av dem på lang vei? Jeg syns det er helt magisk å se på. Disse bildene ble tatt forrige sommer, av kusinen min og hennes fôrhest Scusi - de hadde et sånt bånd. Det er så vakkert.

Jeg har drevet med mye forskjellige, fantastiske hester opp gjennom årene - men sånn som det, det har jeg bare følt at jeg har hatt èn gang. Jeg brukte et år på å trenge gjennom skallet på den hesten, men det var vel verdt all jobbingen. De siste 6 månedene vi hadde sammen, kunne jeg ta henne med på joggetur uten grime eller hodelag. Når jeg gikk, gikk hun. Når jeg begynte å jogge, kom hun travende etter. Sånn tuslet vi rundt på engene og i skogen i timesvis. Det er de beste opplevelsene jeg har hatt med hest noen gang.

Speaking of hest, det er på tide å komme seg avgårde til ridetime nå. Jeg som akkurat har stått opp!





Modell: Maria // Kamera: Nikon D60 // Optikk: Nikkor 35mm f/1.8

Når bloggen har vært nede i månedsvis, sier det seg selv at bildene hoper seg litt opp - disse bildene ble faktisk tatt for over tre måneder siden. Jeg er heldig som har en venninne som stiller opp på fotoshoots hver gang jeg får en sprø idè! Dessuten har vi det så morsomt når vi holder på, ler og tuller og tar ting relativt lite seriøst. Seriøsitet inngår ikke i vokabularet vårt. Eller hverdagen vår.

Er det flere som opplever at fargene på bildene blir ... rare, når man laster de opp på bloggen, forresten? De er annerledes her enn det de er på dataen. Skjønner ikke helt hvorfor.

Dette har vært livet mitt de siste åtte dagene. Sand under føttene, utallige timer i sola med en bok eller fire (jess, kommet meg gjennom rundt 2000 sider den siste uka.. Ingen bøker igjen til flyet!), bøllgeskvulp og en følelse av total frihet, en følelse av at morgendagen kan bringe med seg hva som helst. Et hav av muligheter.

Men på denne tiden i morgen er jeg i luftrommet over Spania for siste gang på lenge, lenge, og tilbake venter hverdag og rutiner. Mitt mentale timeglass renner bare fortere og fortere, jeg føler jeg kan se tiden fly forbi. Etter et stressende år har jeg brukt sommeren på å puste ut, og når man endelig har senket skuldrene og kommet a jour med livet igjen, da er det på'n igjen. Er det noen som føler seg truffet?

Morgendagen kommer vel tidsnok, men i dag klamrer jeg meg til nuet med nebb og klør.

Hvordan ser dere på det å skulle tilbake til hverdagsrutiner, skole og jobb?

 


Gammelt bilde. Gammel sang. Kom over dette da jeg dykket dypt ned i arkivet.

Av og til kan jeg sitte i timevis og se gjennom gamle mapper fyllt av gode minner, forsvinne inn i fortiden litt, mimre og se tilbake. Kanskje til og med savne litt. Eller mye. Det er vel lov det, en gang iblandt? Å frike ut bare en liten stund med tanken på at man aldri får gårsdagen tilbake?

Så lenge man husker på å til slutt lukke ned bildemappen igjen og fokusere på nåtiden og morgendagen.

...I think I found it. I natt sov jeg på en madrass under åpen himmel, til lyden av vinden som rusket i palmene og svak musikk fra baren nede ved stranden, før jeg ble vekket av solen i åtte-tiden, tuslet de få hundre metrene tilbake til leiligheten, sov en liten stund, før jeg la meg ut til bassenget med en god bok og solfaktor 30 for å beskytte mot de litt for sterke UV-strålene. Om jeg vil hjem igjen? Ikke søren. Adiòs Noruega!





Tror det bor en latinsk person et sted inni meg. Det er jo her jeg hører hjemme! Ikke i kalde, regnfulle Norge...

Folk spør meg hva som er så herlig med Venezia. En synkende, litt falleferdig by - big deal, eh? Jeg snur heller spørsmålet og sier hva er det som ikke er herlig med Venezia? Jeg elsker alt, jeg!  Men det jeg falt aller mest for, var alle de herlige detaljene, som at det henger klesvask mellom balkongene i de trange smugene, at balkongene er overlesset med blomster i alle fargespektre, at det lå båter og duppet over alt, at det stod drikkefontener på hvert gatehjørne, hvor duene gjerne hadde fått satt ut en skål de kunne bade i, at en mager gatekatt hadde fått sin egen kurv med et rødrutete teppe i ute i gaten hvor den sov søtelig, at alle smiler til deg når du passerer, at man får tak i verdens beste sjokoladekake på Al aquila...








Hei og hopp, på tide å komme igang med bloggingen igjen! Nå er det nærmere to uker siden jeg forlot Venezia, og jeg har fremdeles det jeg liker å se på som kjærlighetssorg. For en vidunderlig by, med fantastiske, varme mennesker og en atmosfære jeg ikke kan beskrive! Seks dager trålet jeg byen til fots, vandret gatelangs, snakket med herlige venetianere, drakk italiensk hvitvin, tuslet rundt i småbutikkene og beundret alle detaljene som gjør Venezia så unik. Det var virkelig en opplevelse uten like, og aldri før har jeg lengtet sånn etter å flytte til Italia. Jeg har alltid hatt en dragning mot det landet, språket, folkene... Italia, sono pazza di te.

Har du planer om å besøke Venezia i fremtiden? Her har du en aldri så liten guide til hva du virkelig må få med deg. Har du ikke planer om å besøke Venezia i fremtiden? Da ville jeg laget en sånn plan ganske kvikt. Det sies at alle veier leder til Rom, men jeg anbefaler deg isåfall å hoppe av denne veien underveis og få med seg noen dager i denne byen som oser av særegenhet.

1. Gå deg vill i Venezia. Dette er det beste tipset jeg har! Spaser langs kanalene, i smugene, gå over de hundretalls små broene, og kom deg vekk fra Canal Grande og den verste turiststrømmen. Jeg kunne vandre alene i timesvis i de små gatene uten å bli lei. Det finnes så utrolig mye å se! Både fantastisk arkitektur, sjarmerende glimt av det vanlige livet i Venezia, små butikker som selger Murano-glass man bare må måpe over... Jeg rakk å gå meg vill både en og to ganger, og til tider hadde jeg ikke snøring på hvor jeg var. Det var disse gangene jeg kom over de største skattene.

2. Ta deg en tur innom en av de mange bakeriene du finner over alt. Bare utstillingene i vinduene er nok til å gi deg vann i munnen. Er man i Venezia, så er man i Venezia - da må man ha lov til å skeie ut litt. La dolce vita!





3. Er du over 16, har du i tillegg lov å ta turen innom en av de mange, mange butikkene som selger vin og annen drikke. For man kan jo nesten ikke være i Italia uten å smake vin som kommer strake veien fra vingårdene på landsbygda? En personlig favoritt ble Prosecco, tørr, musserende hvitvin. Namnam.. 





4. Ja, jeg vet det. Gondol-turer er så klisjè at det nesten er kvalmende. Likevel - vil du virkelig reise fra Venezia uten å finne ut what all the fuzz is about? Tenkte ikke det, nei. Ta det med ro, du trenger faktisk ikke ha en trekkspill-mann som gauler O sole mio i øret ditt med på turen. De fleste gondol-førerne forteller deg heller litt om bygningene dere passerer, som hvor den berømte Casanova bodde og hvor man finner ørsmå ettroms-leiligheter til 1 million euro... Og om man greier å se forbi klisjèen, er det faktisk riktig så koselig å duppe rundt i småkanalene på denne måten. Dessuten sparer du beina litt, og tro meg - det kommer du til å trenge!


 

5. På Piazza San Marco, bedre kjent som Markusplassen for oss nordmenn, kan du betale noen euro for å ta heisen opp i et hundre meter høyt klokketårn. Herfra ser du hele Venezia og litt til. Bare pass på å holde deg godt fast, for her er det god vindstyrke! Et godt tips er å ikke ha på seg veldig korte skjørt her oppe - jeg skulle ønske noen hadde tipset meg om det før jeg gikk inn i heisen iført miniskjørt. Tror jeg ga en gjeng japanske turister en god latter når jeg desperat prøvde å holde skjørtet noenlunde på plass mens jeg vekselvis tok bilder ut vinduene og forbannet meg selv for ikke å ha valgt litt mer dekkende undertøy. 
    Ellers er naturligvis San Marco verdt et besøk i seg selv, men er du som meg, ikke overbegeistret for trengselen som oppstår når veldig mange mennesker stues inn på litt for lite plass, så er ikke dette stedet å tilbringe mest tid på.





6. Vil du derimot hilse på det som mest sannsynlig er verdens tammeste duer, er San Marco helt perfekt. Her må du ikke bli overrassket om det plutselig sitter en diger fugl på hodet ditt og kurrer. Mennesker med fuglefobi bør kanskje styre unna, men ellers er det bare å ta det med et smil og kurre tilbake. På italiensk, selvsagt.





7. Venezia er Italias dyreste by, og skal man ha seg en shoppingweekend, anbefaler jeg ta turen til for eksempel Milano i stedet. Men selvom shopping ikke er førsteprioritet når man reiser til Venezia, er det likevel mulig å finne seg både dyre og rimeligere varer. Med mitt budsjett styrte jeg glatt unna designbutikkene, men fant meg noen skatter andre steder, og kom hjem med en vesentlig fullere koffert enn da jeg reiste... Men hvem kan vel motstå et par nye, svarte stiletter når de heter noe så fint som Fransisco Milano?? Italiensk... Vakreste språket som finnes.


Det var første bildedryss fra turen, mere kommer senere. Kanskje i form av en Venezia-guide 2?

Ciao!

Det var en gang en liten jente som sprang rundt i skogen med et knallblått engangskamera, knipset bilder av alt som var, og fant ut at dette var ganske artig. En del år senere er den lille jenten byttet ut med en litt større en, og engangskameraet har måttet vike for et speilreflekskamera fra Nikon, men å springe rundt i skogen og knipse bilder, det gjør jeg fremdeles.

Jeg holder til like nord for Bergen by, men drømmer om å flytte på meg innen de neste årene. Fotointeressen vokser fremdeles for hver dag som går, og drømmen er å flytte til Italia etter videregående for å få en skikkelig fotoutdannelse i Firenze eller Roma. Jeg krysser fingrene for at jeg om halvannet års tid kan kalle meg student ved universitetet Lorenzo de Medici. I mellomtiden tar jeg bilder på egenhånd både for moro skyld og på diverse små oppdrag, og spesielt har interessen for portrettfotografering skutt fart den siste tiden.

Her på bloggen skal jeg gjøre mitt beste for å oppdatere ofte med bilder og en tekst iblant, og hvis du har lyst å titte innom her igjen, er du hjertelig velkommen!

 



Dersom du lurer på noe, trenger hjelp til noe, har et godt tips å komme med, er interessert i å være med op fotografering eller av en eller annen grunn vil i kontakt med meg, er jeg kjent for å være mail-slave. Derfor kan jeg garantere at sender du meg en mail, får du svar innen veldig kort tid.

Mailadresse: ine_andrea@yahoo.no

Ellers kan du selvfølgelig ta kontakt direkte i kommentarfeltet :-)

Jeg tar med jevne mellomrom på meg fotooppdrag. Tideligere har jeg gjort bryllup, konfirmasjoner og private portrettfotograferinger, noe jeg syns er kjempespennende og ikke minst lærerikt! Er du interessert i fotografering, ta gjerne kontakt, så kan vi skreddersy et opplegg for deg.


Kamerabagen min består foreløpig av:

• Nikon D7000

Nyeste tilskudd til fotobagen - mitt nye kamera kom i hus i midten av juli 2011, etter mange måneders venting! Det er alt jeg håpet på og enda mer, og absolutt et kamera jeg kan utvikle meg videre med i årene som kommer.

• Nikkor 55-200mm f/4-5.6

Mitt zoomobjektiv, som jeg kjøpte samme år som jeg fikk mitt første kamera. Det er preget av at jeg ikke investerte mye penger i det, men det gjør absolutt jobben sin og er kjempegreit å ha med seg når jeg skal trenger et allround-objektiv.

• Nikkor 18-55mm f/3.5-5.6

Fulgte med mitt første kamera, og er det jeg bruker minst.

• Nikkor 35mm f/1.8

Favorittobjektivet for portrettfotografering! Dette objektivet er jeg kjempeglad i, og det brukes veldig flittig. Jeg elsker at det er så lyssterkt!