Hjem Ine Andrea Portfolio Oppdrag/utstyr Kontakt

Fly me to the moon



I vinduet

Hverdagslykke #2

kunne krype inn i en ny, nydelig pysj p morgenen fr man lager seg en skl med havregryn og leser gjennom favorittbloggene med Beth Hart p hytalerne.


ha tid til en kaffekopp p kaf en helt vanlig mandags formiddag fordi man fr uventet fri fra jobben.

Nr man plutselig blir angrepet av inspirasjon og finner frem gamle tegnesaker, trker stv av kameraet eller er motivert for eksprimentere p kjkkenet.


Nr det er SOL i min kjre Bergen by, og jeg kan rusle langs vannet p vei til jobb.

Av og til skal det s utrolig lite til fr en dag gr fra vre helt ordinr til bli fantastisk. Som at man fr en pakke i posten, en melding fra en man ikke har snakket med p lenge, en sms fra kjresten i lunsjpausen, en hyggelig kunde p jobb.. En morgen der man ikke trenger lpe til bussen, men kan ta seg god tid p badet med en kopp kaffe med kanel og musikk, mens man tusler rundt i en stor strikkegenser og labber. Eller noe s enkelt som vkne av solstrler i ansiktet. Mer skal det ikke til for min del, i alle fall. Hva er deres aller strste hverdagslykke?

Den flelsen



Kurr kurr

Jeg fikk et og annet blikk da jeg l p gresset (og kurret hylytt for fange oppmerksomheten til fuglene rundt meg) midt i Bergen Sentrum fr klokka var ni p morgenen p en fridag. De tenkte vel sitt. Der ligger det en eller annen gren turist og ruller i fugleskit allerede fr solen har sttt helt opp. Men nr jeg ser et bilde jeg vil ha, da tar jeg det bildet - s fr jeg heller vaske fugledriten ut av hret og plukke mose fra undertyet etterp mens jeg sitter med nesa i Photoshop og smiler over vel utfrt arbeid. Jeg er neppeden eneste fotoentusiasten som har ofret et par klesplagg eller ftt litt jord under neglenegjennom historien.

Akt



Det er utrolig hva lys kan gjre. Her stod modellen egentlig foran et svart laken, hengt opp p en gardinstang foran et vindu. Til hyre for henne var det enda et vindu, og der hadde jeg brukt sikkerhetsnler og masse teip for feste et pledd som kunne dekke strsteparten av det, unntatt en smal stripe hvor dagslyset fikk slippe inn. Mitt lille provisoriske studio s HELT forferdelig ut, men jeg syns ikke resultatet ble s ille!

(Portrett) Softly the evening came..

.. og med den, en nydelig solnedgang for noen uker siden da jeg og Synnve krabbet opp et titalls iskledde bakker til en liten fjelltopp for knipse litt bilder. Fotogen jente, eller hur?

Portrett: Blacks & Whites


Modell: MarenKamera: Nikon D7000Optikk: Nikkor 35mm f/1.8


hrg, lenger tid tok det virkelig ikke fr jeg ble lei av hstregnet jeg var overbevist om at jeg savnet s flt. Ikke fordi regnet i seg selv er s ille - ikke verre enn at en paraply gjr nytten - men kameraet mitt er ikke s begeistret for bli vtt. Hvorfor har ingen funnet opp kameraparaply til feste p toppen av kamerahuset, s man slipper tigge ufrivillige ssken eller venner om bli med ut og holde en paraply over en nr man skal ta bilder? Det er jo en kjempeid! Jeg har jo allerede en grnder i familien (Hrt om Hackit'en, som selges i Rema-butikker n? Min onkels sre oppfinnelse), s kanskje jeg fr hre med han om han vil hjelpe meg sette kameraparaplyer ut i produksjon. Jeg lukter finansiering av hele neste skolesemester. Eventuelt personlig konkurs, men eh - eg har ikke s stor egenkapital miste, uansett, s gr jeg konkurs betyr det vel bare at de to hundre kronene p sparekontoen min ryker med.

Poenget var: Send meg litt oppholdsvr, noen, s jeg kan ta bilder utenfor husets fire trre og beskyttende, men kreativt begrensende, vegger!



2 dager

Elleve uker har forsvunnet i lse lufta raskere enn en plate Freia Melkesjokolade forsvinner etter jeg har bestemt meg for vre sunn og sjokoladefri en mneds tid, og selvdisiplinen plutselig sprekker. N har jeg akkurat satt alarmen p kvart p ni for min siste morgen med forelesning. Siste gang vi stresser oss avgrde til metroen, presser oss inn i en av vognene og hopper av idet den sprakende stemmen annonserer at vi har ankommet Universitat. Siste gang vi sitter i en kjeller p Seminari Concilliar, klosteret som ligger midt i sentrum, mens kappekledte munker vandrer rundt i klostergrden og unngr yekontakt med oss. Bare et par ganger til skal vi vkne av at naboene spiller gospelmusikk fra en knitrende radio, kikke ut av vinduet og se at Barcelona allerede har vknet til liv uten oss.

Litt klump i magen over at Avenida Parallel 164 skal overlates til en bnsj fremmede mennesker p torsdags morgen. Riktignok har vrt lille krypinn ikke alltid samarbeidet med oss - TV'en virker ikke, varmtvannet kommer og gr som det vil, toalettet spyler av og til en raus dose vann ut bak klosettet, og et par kvelder i uka fylles hele stedet av en intens lukt av hasj, som vre festglade naboer liker spre utover gjennom ventilasjonsanlegget mens de synger "Somebody that I used to know" med circa like mye talent som katt under vanntortur, men det er mange gode minner (og litt party-serpentiner fra vrt siste Piata-vors) festet til veggene her, og tanken p overlate nklene p torsdag gir meg flashbacks fra den dagen barndomshjemmet ble overtatt av en fremmed familie da jeg var fjorten. Tre mneder er ingenting, samtidig som det like gjerne kunne vrt tre r. Dette er jo vrt sted. Vr delagte TV, vr uplitelige varmtvannstank, vre sangfugl-naboer.

Det er med svrt blanda flelser jeg gr torsdagen i mte. Samtidig som jeg gleder meg snn til alt og alle der hjemme i regntunge Bergen at jeg nesten ikke sover om nettene, er det en liten stemme som hvisker meg i ret at torsdag ogs betyr mange farvel, ikke bare til leiligheten og byen, men til klassen, og ikke minst de fire menneskene som har vrt familien min de siste mnedene. n skal ikke vre med neste semester, og resten av oss blir nok spredt utover i ulike leiligheter for gjre plass til og integrere nye studenter. treffes p kaf eller ta en tur i parken sammen blir ikke det samme som bo sammen, drikke vin mens vi camper i hverandres senger, st p badet og synge sammen mens en sminker seg, en p dolokket med en drink, en med rettetangen mens hun krller hret p fjerdemann, eller nr vi samles rundt middagsbordet for vr ukentlige Fajita Friday. Selv med lfter om at vi skal beske hverandre fr neste semester starter igjen i slutten av februar, er jeg redd jeg kommer til sloss med en yekrok-tre p Gardemoen p torsdag. Egentlig er det jo bare en indikasjon p hvor heldig jeg har vrt dette semesteret - havne i hus med fire mennesker som jeg har blitt s glad i, dt var absolutt ingen garanti.

Heldigvis har vi alle en Skype-konto, s de neste fire mnedene fr vi vel bare lage fajitas i hver vr del av landet, og samles p skype-konferanse s vi kan holde tradisjonen vr ved like!



(Innlegget ble skrevet natt til tirsdag)

El dia de Todos los Santos









Eller Allehelgensdag, om du vil. Det er faktisk en offentlig fridag her i Spania, s gatene har vrt stappfulle av spanjoler som utnytter tiden til ta med ungene i parken, samles p utekaf eller sitte p en fortauskant med en Caff para llevar (Coffee to go, p godt norsk).

Morgenen min startet som vanlig med en tur p trening fr havregrtfrokosten jeg har blitt latterlig avhengig av, og siden sola endelig bestemte seg for avlegge et besk i Barcelona igjen, ble det en lang joggetur i bydelen Sant Antoni. Og alts. Hvorfor har jeg ikke tilbragt mer tid her? Jeg lot de snirklende, smale gatene vise veien, og mistet bde retningssansen og tidsbegrepet der jeg lp. Da jeg i tillegg kom over en rliten park som l badet i morgensol, fant jeg ut at om man frst er ndt lese om utilitaristisk etikk i dag, kan man da gjre det p en parkbenk i en bortgjemt hage, s etter frokost pakket jeg med leksebker, hansker og den varmeste jakka jeg har her nede, og satte kursen - trodde jeg - tilbake mot parken.

La oss gjre en lang historie kort: Parken hadde flyttet seg siden morgenen, og var ikke lenger der den var da jeg lp forbi den p morgenen. Min upklagelige retningssans hadde ikke noe skyld i dette what so ever. Jeg vet ikke hvordan det skjedde, men enten har noen bygget en restaurant opp parken mellom klokka elleve og ett i dag, ellers har parken enkelt og greit tatt seg en tur for oppleve nye deler av Barcelona. Det ble med andre ord ingen ute-lesing p denne jenta, s jeg satt meg ned p den hurtigbyggede restauranten som n ligger der parken definitivt var fr i dag, bestilte meg en kaffe (og... kake, jeg tok helg tidlig) og kom meg i det minste gjennom de etiske prinsippene jeg skulle gjennom.

N sitter jeg p senga og hper parken blir lei av Barcelona-sightseeing ganske s fort og bestemmer seg for komme tilbake til sitt hjem i morgen.

Byen med det rare i

Rare mennesker finnes vel over alt. Jeg har alltid lett latt meg fascinere av underlige personligheter, og iblant har jeg sltt meg ned med en kaffe p en kaf og bare sittet der og kikket ut p alt livet som yrer utenfor, alle menneskene som tusler eller stresser forbi. Srt tidsfordriv, kanskje?

Om det var artig hjemme i Bergen, er det noe helt annet i en millionby. Her er jeg mindre enn en maur i en maurtue, en ubetydelig mikroskopisk liten vanndrpe i havet av mennesker. Nr menneskemengden multipliseres med et firesifret tall, multipliseres ogs de underlige personlighetene med et firesifret tall - noe som frer til at de.er.over.alt. Det er s mye rart her! vandre gatelangs her blir aldri kjedelig. I dag skulle jeg bare innom en minibank, og mtte p en middelaldrende inder p en sjokkrosa sykkel som liksgodt hadde en to-liters vannflaske balanserende p den blanke skallen mens han trillet avgrde. Flaska rikket seg knapt nok da han mtte brbremse for rdt lys. En stdig hnd flyttet seg fra sykkelstyret og opp for plassere flaska i perfekt balanse igjen, og s trkket den lille mannen iherdig videre nedover Avenida Parallel mens han plystret for seg selv.

De frste dagene ble vi litt paff nr snne sre ting foregikk foran oss. Jeg husker fremdeles sjokket, den pflgende latterkrampa og "Skjedde det der nettopp?"-sprsmlene som surret da vi den frste uka skulle krysse et gangfelt, og en mann stoppet bilen rett foran oss for s vinke oss bort til han gjennom det pne vinduet. Naive som vi er, tenkte vi han skulle sprre om veien, og byer oss ned for hre hva han sier - bare for innse at han satt der kliss naken og bare ville vise oss at han var "veldig glad for se oss." N, derimot, har vi blitt spass herdet at vi har innsett at en pulserende storby som Barcelona huser mange rare mennesker. Mennesker av den typen som sovner hengende over en sppelcontainer, mjauer hylytt eller flger etter deg p tretti centimeters avstand gjennom tre etasjer p H&M uten si et ord.

Ingen kan si at Barcelona ikke er underholdende, dt er i alle fall sikkert.




(Portrait) Come over to the dark side...





...We got cookies.

Litt portfolio-rettet fotografering i dag. Laget et provisorisk fotostudio foran vinduet mitt, og var s heldig f lne Maren igjen. Jenta er fotogen, alts. En fryd bla gjennom resultatet!

Barcelona, te quiero











Nabolaget mitt. Det er s vakkert! Jeg blir ikke lei av g p oppdagelsesferd i kriker og kroker, finne nye perler og bare ta inn alle inntrykkene.
Jeg har snart vrt her i tre mneder, og fremdeles kjenner jeg ikke en brkdel av hverken byen eller mitt eget nabolag. Det er deilig.Man blir liksom aldri lei av g til butikken, for man kan g en ny vei hver dag.

N har jeg brukt opp lesepausen min for i dag... I morgen ettermiddag er jeg offisielt ferdig med ExFac for evig og alltid, og kan ta livet mitt tilbake! Er glad vi har gasskomfyr, s jeg kan brenne forelesningsnotatene mine over flammen der mens jeg danser krigsdans og griner av lykke. h, bare tanken...

Er du feminist?

Jeg ble sittende og tenke litt p dette sprsmlet i gr, etter ha lest et avsnitt i pensum som utrolig nok var p grensa til kunne kalles interessant. Dt skjer sjeldent, skal jeg si deg.
Det virker som en vesentlig del av folks assosiasjoner til en feminist i dag er rlpete, hrete, mandige kvinner som skriker og brer seg for sin rett til slippe og shave armhulene, og om det er definisjonen vi tar utgangspunkt i, s havner jeg heldigvis veldig langt utenfor feminist-boksen. Jeg er nemlig s gammeldags at jeg vet at menn og kvinner er forskjellige. Jeg setter til og med
pris p at menn og kvinner er forskjellige! Jeg er glad jeg kan bruke en halvtime p manikyr, ansiktsmaske og klissete bakgrunnsmusikk en fredagskveld, og jeg er tilsvarende glad for at kjresten ikke gjr det. Jeg eier fire ganger s mange hye hler som flate sko, fr sommerfugler i magen av se en kattunge, og har en guilty pleasure for Ungkaren, selv om det er blant de tpeligste TV-programmene som finnes. Jeg er annerledes enn en mann, og jeg vet det - gjr det meg til en anti-feminist?

Noen vil pst at ved velge shave leggene eller nappe yenbrynene - med vekt p velge, og ikke m - , er jeg med p undertrykke mitt eget kjnn. Det er disse noen som delegger ordet feminisme. Jeg trodde feminisme handlet om likestilling, jeg. Ikke likhet, men likestilling. For la oss bare innse det frst som sist: vi er ulike, og takk og lov for det, for ellers hadde menneskeheten av enkle, biologiske rsaker ddd ut rimelig kjapt. Om det bare er bier og ingen blomster, og alt det der. Men like mye verdt er man da likevel. Jeg er for uavhengighet, konomisk selvstendighet, likelnn, like rettigheter, like muligheter og retten til bestemme over sin egen kropp og sitt eget liv. Men jeg kommer ikke til slutte krlle hret eller fryde meg over et par nye stiletter av den grunn. Overfladisk som det m virke, er det en del av meg, det ogs. En liten del, som heldigvis ikke ekskluderer det at jeg i tillegg er bestemt, bevisst og selvstendig, og tr f dritt under neglene av og til.
Om feminisme handler om at alle skal f samme muligheter til ta sine egne valg, da klistrer jeg gjerne p meg den merkelappen med stolthet, midt i panna s alle kan se den. Men ikke sren om noen skal f fortelle meg at jeg diskriminerer meg selv ved vre feminin. Da fr de dra med seg protest-plakatene og armhulehrene sine et annet sted, og tenke grundig gjennom hvordan de kan st for kvinners rett til ta frie valg samtidig som de forsker nekte dem velge Venus Embraze fremfor regnskog-legger.

Uansett om man vil vre snekker, body-builder, sykepleier, lege eller balletdanser, s er det helt ok, s lenge valget var ens eget. For meg er det dt feminisme handler om, ikke forske viske ut de kjnnsforskjellene som faktisk eksisterer.

S, f hre: er du feminist? Og hva legger du i ordet?


Overfladiske gleder ved vre jente!




Savn

Jeg er frisk, jeg er lykkelig, jeg er i Barcelona og jeg har en stor skl kyllingsalat i magen, mens Beth Hart's hese stemme synger Learning to live fra dataen min. Jeg er heldig! Jeg har fortalt meg selv det minst fjorten ganger den siste timen, men jeg hrer egentlig ikke etter. Jeg hrer, men jeg er ikke enig med meg selv. Akkurat i dag fler jeg meg ikke s heldig som jeg egentlig vet at jeg er. Jeg burde jo fle det. Jeg vet jeg burde! Men jeg gjr ikke. Gjr det meg utakknemlig? Jeg vet ikke. Jeg er bare ikke helt rasjonell i dag. Bare i dag. I morgen er jeg nok personifiseringen av livsglede igjen, men i dag skal jeg tillate meg fle at alt ikke er perfekt. Bare en liten stund skal jeg tillate meg kjenne p det savnet jeg hele tiden forsker gjemme nederst i nattbordskuffen hvor jeg ikke kan n det.

Til en viss grad hjelper det fylle dagene med opplevelser. Nr jeg er s sliten om kvelden at jeg sovner fr jeg treffer puta rekker jeg ikke sentimentalitet, s det er en taktikk jeg bruker stadig vekk. Jeg omgir meg med brk, mennesker og kultur, s greier jeg hverken hre mine egne tanker eller rekke tenke dem. Det funker.

Men i dag er det stille. Rommet mitt er stille. Og tomt. Ingen mennesker, ingen trengsel, ikke noe brk til overdve den lille stemmen i hodet mitt som hvisker at jeg har hjemlengsel. Og nr jeg frst hrte den, s mtte jeg rett og slett innrmme for meg selv at det er helt sant. Bare i dag. Bare n. I morgen skal jeg vre sterk igjen, motivert, lykkelig. Bare vent se. I'll be back. I mellomtiden fr jeg prve lese litt til eksamen, som plutselig bare er en liten uke unna. WHAT?


I dag er det ingenting som frister mer enn reise hjem til alt dette. <3


O salige mestringsflelse

De siste dagene har jeg ftt uventet besk av Herr Selvdisiplin. Gjett hvem som tre dager p rad har vrt ute av sengen og p vei til trening klokka ni, unnet seg frokost og kaffe p sengen etter dt, og s skrevet flittig resten av dagen? Joda, det er meg, det! Jeg er helt sjokkert over hva slags effektivitet som fantes under alle lagene med latskap jeg hadde pakket meg inn i. Jeg kan tenke meg det er samme flelse man fr om man pusser opp stua, river vekk et gammelt, flekkete vegg-til-vegg-teppe, og avdekker et blankpolert parkettgulv, for gjett hva: Oppgaven min er ferdig, og jeg tror den til og med er god. Tror. Jeg har aldri skrevet en idhistorisk oppgave fr, s jeg har ikke s fryktelig mye sammenlikne med, men mageflelsen er i alle fall relativt god. Ja, den metaforiske mageflelsen, alts. Snn rent fysisk er jeg heller litt kvalm, for jeg har drukket minst 7 kopper kaffe siden jeg stod opp.

Jeg har stappet Janteloven ned i en skuff for anledningen og sitter her og er godt fornyd med meg selv. Snt m da vre lov etter fullfrt hjemmeeksamen. Klamrer meg til flelsen s godt jeg kan, for om et lite kvarter skal jeg begynne lese p ExFac, og med tanke p at eksamen er ti dager unna, foreleseren vr har vrt sykemeldt s vi nesten ikke har hatt undervisning, og jeg ikke har kommet gjennom mer enn halve pensumet enda, s kan jeg trygt si at mestringsflelsen er betydelig mindre der. P en optimisme-skala fra en til ti, ligger jeg p circa minus tretten, s dette m jo bli bra.

I kveld skal jeg uansett unne meg et glass med flytende lykke:




Hva skjer hjemme i Norge? Jeg savner dere, folkens, s gi meg litt oppdateringer fra Bergen by, da! (Eller hvor dere mtte befinne dere)

Selvdisiplin, hvor er du?

Det er tre uker til eksamen i ExFac, og seks dager til innlevering av semesteroppgave i Idhistorie. Jeg skal lese p spreng, skrive til krampa tar meg, og filosofere over den dypere meningen i tragedien Faust. Jada, det skal jeg. Selvsagt skal jeg det. Derfor stod klokka p ni i dag tidlig, s jeg kunne begynne tidlig og jobbe dagen gjennom. En god plan, tenkte jeg. St opp tidlig, lage frokost og ta fatt p pensum med masse motivasjon og leselyst.

Yea, right. Jeg vet ikke hva det er med meg, men nr jeg burde lese, kommer jeg alltid p en hel drss av andre ting som er s mye viktigere! For eksempel er det viktig jogge p tvers av halve byen for kjpe Cottage Cheese. Det kan ikke vente, det sier jo seg selv. Deretter er det jo fryktelig tpelig begynne lese uten ta seg en dusj frst. Jeg mener, nr man er god og varm etter tjue minutters dampdusjing fr man sikkert mye bedre utbytte av lesingen, vel? S fr jeg lest litt da, fr den evige landeplagen smyger seg inn i tankene mine og dytter ut alt jeg forsker lese om vitenskapsteori. Jeg er Facebook, og du VET du vil sjekke meg.. Du kommer ikke til f lese mer fr du har sjekket meg... Det kan vre noe viktig du gr glipp av hvis du ikke legger ned boka n... Du vet du vil. Slutt kjemp i mot meg. Jeg er Facebook og jeg er din venn....

Fuck deg, Facebook, du er ikke min venn, du er min verste fiende, og jeg hater deg. Og elsker deg. Hater mest. Du delegger livet mitt og fr meg til stryke p eksamen.

Nr jeg ikke sjekker Facebook, drar p Cottage-jakt eller dusjer, finnes det et hav av andre viktige ting ta seg til. Kjkkenskapene burde for eksempel vrt vasket p innsiden, og det er ikke annet enn rett og rimelig at jeg organiserer klesskapet mitt s alt er sortert bde etter farge og funksjon. Hvordan kan Herr Selvdisiplin forvente at jeg skal lese nr jeg har alle disse mulighetene?

Det er virkelig ikke min feil om jeg stryker p eksamen. Det er ene alene Facebook, skitne kjkkenskap, gode pleggsoster, fristende badekar og rotete klesskap sin feil. Jeg frasier meg alt ansvar.



Ting nordmenn gjr bedre enn spanjoler

Etter ha vrt her nede i seks uker, er det merkelig hva jeg har begynt sette ekstra stor pris p ved Norge. Borte bra, men hjemme best? Jeg har ikke bestemt meg enda. Men noen ting er nordmenn unektsomt flinkere p enn spanjoler.

1)
Jeg har sagt det fr, men har du planer om en lengre tur til Spania, kan det ikke sies ofte nok. Ta med deg norsk sjokolade, for den spanske... Vel, det blir som om om du har bestilt ferie til Maldivene, og flyet lander p Fedje isteden. Begge deler er en y, men har du frst innstilt deg p hvite strender, palmesus og paraplydrinker i solnedgangen, blir det en skuffende opplevelse traske gjennom lyngen p Fedje mens vinden nesten rsker deg opp fra bakken. Pass, penger og sjokolade. Alt annet kan du miste p flyplassen eller glemme hjemme, og det vil neppe ta deg mer enn et par timer skaffe alt du trenger likevel. Men husk pass, penger og sjokolade. Got it?

2) Manerer. Joda, jeg elsker at spanjoler er s imtekommende og pne mennesker. Men av og til vil jeg faktisk vre i fred. Nr man har avvist samme menneske tretten ganger ilpet av samme kveld, og han fremdeles klyper deg i rumpa hver gang du passerer p vei til baren, s setter man plutselig litt mer pris p den kalde, norske kulturen der folk stort sett sitter i hver sin krok med sine egne bekjente og har det ganske greit. Det er ogs deilig slippe at fremmede mennesker - gjerne gamle menn - kommer bort p gata og spr om et kyss p kinnet. Nei, gammer'n, jeg vil ikke kysse deg p kinnet, uansett hvor mye du gestikulerer og smiler ditt tannlse smil.

3) kjpe grnnsaker. Dette er en irriterende affre her nede. Du finner det du vil ha, legger det i plastposer og gr til kassa akkurat som vanlig - og der fr du beskjed om at du selv m veie alt ved grnnsaksdisken og klistre p riktig etikett for hva posen inneholder. S lett glemme, og s irriterende mtte st i k p nytt.

4) blande drinker. Joda, spanjolene er ddsgode p det. Alt for gode. Her nede er blandevannet den dyreste delen av en drink. Du kan kanskje gjette konsekvensen? tti prosent sprit, tjue prosent blandevann. Veldig gy for lommeboka, veldig gy for stemningen, veldig veldig drlig neste morgen nr man skal forske huske hvordan man kom seg hjem kvelden fr. Heldigvis har jeg begynt bli vant til det, s jeg bedre vet nr det er p tide slutte bestille, men i begynnelsen skulle det litt prving og feiling til fr jeg fikk taket p det.

5) gi hverandre personlig luftrom. h, i gr, dere... Metrosystemet streiket, s vi mtte sitte nesten en time i tredve varmegrader p den underjordiske perrongen. Vanligvis gr vognene hvert tredje minutt. Det er undvendig si at perrongen var ganske full etter femti minutter. Da vi endelig kom oss p en vogn, ble jeg sittende dnn fast, skvist opp mot en stolpe, mens folk presset fra alle sider. Til slutt ble jeg stende med ansiktet inni armhulen p en gammel mann. JA, det var like traumatisk som det hres ut. Pluss p at jeg hater pressende folkemengder, og at jeg var sulten og trst, s fr du en Ine som var p grten da hun omsider kom ut i frisk luft igjen.

6) lage hststemning. Hallo... Det er ikke nok at det ligger et par rufsete lv p bakken. Jeg vil ha vind, klar, kald luft, regn mot ruta p kvelden, stearinlys, pledd, kakao (det finnes ikke vanlig kakaopulver her, da den spanske versjonen av varm sjokolade nettopp er.. varm, smeltet sjokolade), norske hstfarger, skjerf, filmkvelder under dyna og lpeturer i skogen mens det knitrer i trt lv under fttene mine. Kjre mamma og pappa. Kan dere sende en pakke srover med noe av dette?



Det finnes selvsagt mye spanjoler er bedre p enn nordmenn, ogs. Care to hear?

Hverdagslykke

God morgen!

Foruten flelsen av bestille hjemtur i hstferien, tror jeg en av de lykkeligste yeblikkene mine i Barcelona til n var da jeg endelig fikk dyne igjen for noen dager siden. Jeg innser at det m virke ganske srt, sett at jeg bor i en av Europas mest pulserende storbyer og har et hav av muligheter rett utenfor drstokken, men s har jeg heller aldri psttt at jeg er helt god. Det er bare det at jeg har et veldig godt forhold til dyner. En gang ble jeg spurt om hva jeg ville tatt med meg til en de y. Gjett hva jeg svarte?
kunne krlle meg sammen under en varm dyne mens regnet pisker mot vindusrutene (savner norsk regn! Det burde jeg sikkert ikke si, burde jeg vel?), eller dra med dyna inn p sofaen og utvide morgenstunden litt mens jeg spiser frokost til en episode av Friends, det er hverdagslykke, det.

Det er lrdag, det er forelesningsfri, og det er stille i leiligheten enda. Solen smyger seg inn gjennom gardinene mine, og vinduene er s tynne at jeg kan hre brisen f lvverket til rasle. Med en rykende kopp kaffe med kanel p nattbordet, dyna over beina og dataen p fanget nyter jeg hre byen surre utenfor vinduet mitt. Den vknet til liv allerede fr soloppgang i dag tidelig, men i dag lot jeg den gjre det uten meg. Jeg tror ikke den merker det, s jeg skal bare bli liggende her en stund til, med pensumboka (...med facebook. Hvem er det jeg prver lure?) i fanget og et smil om munnen. Lrdag er en bra dag.

Hva ville du tatt med deg til en de y, forresten?






(FOTO) I had a dream, I could fly from the highest swing


Pricilla Ahn - Dream







Min kjre samboer Maren tok utfordringen p strak arm da jeg foreslo fotoshoot etter forelesning i dag. P tross av litt publikum, er det sjeldent jeg har opplevd at folk har slappet s fort av foran kameraet!
Snt gleder et fotoentusiast-hjerte. Fin jente, hva?


(Foto) Et lite stykke Spania

Midt i hjertet av Barcelona summer tusenvis av stemmer blant alle radene med boder. Det er onsdag, og jeg befinner meg p Mercat de los Encants. Iflge min gode venn Google translate, er encants katalansk for sjarmerende. En ganske s upassende beskrivelse der jeg forsker smyge meg gjennom labyrinten av boder mens folk griper tak i meg fra alle retninger. Hola chica, solo uno euro! Special price for you, yes? roper de, og tror muligens at jeg er naiv nok til tro at det er special price for me. Ikke trenger jeg fiskesnre uansett, en av mange ting folk forskte selge meg.

Nr man kommer unna den verste trengselen ved inngangen, kan man likevel finne glimt av sjarm. Et gammelt ektepar som har satt frem campingstolene sine i utkanten av markedet og spiller sjakk sammen mens de holder hender, lukten av churros som kommer sivende, sm antikvitetsboder som garantert inneholder mer enn n skatt, en liten unge som har ftt femti cent av moren sin og er kjempekry idet han bestiller seg en brus helt selv. Da forstr jeg hvor el encant kommer inn i bildet.

Med tre hundre kroner leve p de neste fjorten dagene, ble det ingen gode kjp p meg - hverken fiskesnre eller noe annet. Vel, jo - jeg brukte en euro p kjpe meg en potetskreller. Er nemlig fryktelig lei av mtte skjre vekk halve poteten fordi knivene vre er for slve. Resten av tiden tuslet jeg rundt blant de handleglade spanjolene med kameraet parat, i hp om fange litt av sjarmen p bilder.















P den derre rosa skyen

Jeg tror jeg befinner meg over Frankrike et eller annet sted. Solstrlene som smyger seg gjennom flyvinduet vitner i alle fall om at jeg er langt, langt unna Bergen igjen. Flyet mitt lander i Barcelona om halvannen time, men selv tror jeg ikke at jeg kommer til lande helt p en stund enda. Jeg svever, og har ingen behov for komme ned p bakkeniv igjen fr jeg m.

Jeg er tre tusen kroner fattigere og tre tusen ganger lykkeligere etter en uke i hjemlandet. Snirklende brosteinsgater, tapas og cava ble erstattet med regnvte landeveier, nydelig norsk mat og.. vel, mer cava. Som den reiselystne eventyreren jeg trodde jeg var, er det underlig hvor lykkelig jeg kan bli av sitte hjemme i verdens beste armkrok og bare vre.

Det fles som ha trukket pusten igjen for frste gang etter ha vrt en mned under vann. Heldigvis har jeg alltid vrt flink holde pusten. Tror jeg har nok oksygen i kroppen n til kunne overleve en mned til med palmesus, blgeskvulp og date etter date med Kierkegaard, Dostojevski og Freud, fr jeg vender nesen mot moderlandet igjen den ttende november.


(Skrevet p flyet for noen timer siden)

Home sweet home

Jeg ble litt overveldet av savn for noen uker siden, og circa fem minutter senere hadde jeg ftt mail av Norwegian om at flybillettene mine var bestilt. I dag vknet jeg i senga mi hjemme i Norge igjen for frste gang p en mned. Etter en lang, litt smkjip flytur preget av mild matforgiftning, kunne jeg endelig sette beina p regnvt Bergensjord igjen. Jeg elsker Barcelona, men... s deilig!
kunne krype inn under en skikkelig dyne igjen istedet for et laken, var muligens det aller deiligste. Vel, nest etter spise mamma's hjemmelagde pizza, s klart.

N kiler det snn i magen ved tanken p f en hel helg med kjresten igjen at jeg ikke vet hvordan jeg skal greie vente to hele dager til uten bli spist opp innenfra av alle sommerfuglene som svirrer rundt der inne. Daten min i kveld blir sofakroken hos pappa. Har hrt rykter om at pappas kyllingsalat str p menyen, og at lillebror har tatt seg fri fra jobb for kvelden. Gjensynsglede!

Vet dere hva det rareste er? Jeg tror jeg har tatt med Barcelona-vret hit! Sol i hagen i dag, jo!


Momentitos









Spansk livsglede

Om man kan bruke begrepet entusiastisk om en nordmann, trengs det et nytt og mye sterkere ord for beskrive katalanere, for den klften som skiller betydningen aventusiasme om en nordmann og entusiasme om en spanjol er sprkets versjon av Grand Canyon. Her er flertallet som Knut Jrgen Red degaard etter fem redbull og en stor porsjon lystgass, og det p en helt vanlig tirsdag.

P vei hjem fra skolen forleden dag trengte vi oss gjennom den enorme folkemengden og kastet oss p metroen, hvor vi ble mtt av hundredeogfemti centimeter med pur livsglede. Den bittelille mannen hadde plassert seg inne i metrovogna med trekkspillet sitt, og spilte av hjertens lyst. Om det var spesielt vakkert, er jeg pen for diskutere, men det ligger likevel en enorm sjarm bare i handlingen selv, og jeg tok meg selv i smile stort og vugge litt i takt med musikken.

Selv om jeg ikke mter musikere p metroen hver dag, er det den samme entusiasmen hvor enn jeg snur meg. Enten det er at man fr applaus og heiarop nr man er ute p joggetur eller ansiktet til bartenderen p stampuben vr som lyser opp hver gang vi kommer og okkuperer hele det trange, slitte lokalet hans med hylytt latter og amatrmessige filosofisamtaler, s er folk genuint glade.

Nedenfor soveromsvinduet mitt ligger det en fotballpub. Og jeg skal love at er det n ting som bringer katalansk glede til uante hyder, s er det fotball. For oss i Avenida Parallel 164 er det ikke ndvendig g p fotballkamp - vi fr med oss alt som foregr bare ved hre p ropene fra puben. Etter noen uker har vi lrt skille lydene fra hverandre - n vet vi hvilke rop som betyr ml til FC Barcelona, hva som betyr en bortkastet mlsjanse, og hva som betyr at den stakkars keeperen ikke greide redde.

Til tider kan stemningen bli litt for mye. Jeg er faktisk bare menneskelig, og av og til syns jeg ikke alt i livet er fantastisk. Jevnt over tror jeg likevel mange kunne ha noe lre av dette folket. Jeg vet jeg har det. Det er alt for lett klage over smting, som i det store bildet er fullstendig uviktig.S, paraplyen din knakk? S, det regner? S, dagen ble ikke akkurat som du hadde hpet p? Get over it, move on, og spill litt trekkspill p metroen, s skal du se det hjelper. Lett si, og ikke alltid like lett gjennomfre, jeg vet det. Det kan vre en grei tanke ha i bakhodet uansett, tror jeg.



Moments in Barcelona











Sensommer-sol




Nikon D7000 // Nikkor 35 mm f/1,8

Sensommeren har gtt over i hst. For min del har denne tiden av ret alltid bragt frem blandede flelser. Samtidig som sene hstkvelder i sofakroken med yndlingspleddet mitt og en kopp rykende kakao er noe av det koseligste jeg vet om, er hsten ogs preget av utsiktene mot en gr, regntung og forutsigbar periode. Sommerferien er alltid s full av spontanitet, frihet og flelsen av leve dag for dag, uten rutiner og plikter. Hsten derimot... Dagene er planlagte, og uten rom for uforutsigbarhet. Man lses inn i et mnster som spinner seg rundt skole og jobb, samtidig som hstmrket kommer listende p tspissene.

Ikke i r. For frste gang p tretten r har jeg ingen plan. Som skap-kontrollfrik, ville jeg trodd at dette kom til stresse meg, men nr jeg kjenner etter, er det deilig ikke ane hva som ligger foran meg. Jeg aner ikke hvor jeg skal ske til vren, har absolutt ingen id om jeg kommer til bo i Norge, Spania, Italia, Frankrike eller et helt annet sted neste r - men jeg vet, fullt og helt, at jeg aldri har hatt det bedre enn n. I filosofitimen p onsdag fikk vi sprsml om hva det ville si vre lykkelig. Jeg tror det m vre dette. Sommerfuglene i magen, hjertebanken, tryggheten, flelsen av at hvor ikke betyr s mye s lenge jeg vet hvem og hva.

Full av forventninger, full av eventyrlyst, full av kjrlighet, tydeligvis ogs full av klisjer (beklager dette, men hvor mye jeg enn kjemper i mot - av og til m klisjeene ut). Jeg er lykkelig, teit, selvstendig, men avhengig. Jeg har aldri trodd p skjebnen, men jeg tror p at god gammeldags flaks kan f bitene i puslespillet til falle p plass, og puslespillet mitt begynner virkelig ligne p noe.

Jeg har aldri nsket hsten mer velkommen.

[Selvportrett] By the window





Come to my window
Crawl inside, wait by the light
Of the moon
Come to my window,
I'll be home soon


Melissa Etheridge // Come to my window


Byen som aldri sover

Stillheten senker seg aldri over Barcelona. Det er som om byen ikkei greier falle til ro p grunn av en kraftig Vodka&Redbull-overdose - en drink som er latterlig billig her. Fra de frste menneskene begynner spasere til jobb i seks-tiden p morgenen, med stresskofferten i den ene hnden og en kaffe-to-go i den andre, til sppelbilen kommer tutende forbi soveromsvinduet mitt klokka to hver natt og sppelmennene roper hylydt til hverandre, til de siste festlvene sjangler hjem fra klubbene i fem-tida mens de gauler p spanske listepop-sanger, er det aldri stille. Det er en konstant summing av bakgrunnsty: trafikk, ambulansesirener, bilhorn som tuter, spanjoler som skriker (de er virkelig mer hylydte enn de fleste andre - jeg kan herved bekrefte myten) og Mojito-selgere p stranda som nsker at hele kystlinja av byen skal hre at de har "the best mojitooos in Barceloooooooona!". Det blir imidlertid vanskelig skille ordene fra hverandre, og de fleste selgerne ender opp med hres ut som om de roper arabiske bnnerop. Det tok noen dager fr vi forstod at de solgte drinker, og ikke kalte inn til bnnemte.

Som en landsens jente som gjennom hele barndommen har hatt skog p tre sider av huset og kuer som nrmeste nabo, er dette travle storbylivet ekstra spesielt. Hvis jeg vil n, kan jeg stikke p butikken klokka fire p natten for kjpe meg en frukt. Det kan sikkert vre praktisk om jeg noen gang fr ekstremt lyst p fersken midt p natten, men jeg kjenner faktisk at jeg savner den roen som finnes p landet. Favorittstedet mitt da jeg vokste opp, var en liten stein ved elvebredden i skogen nedenfor huset vrt. Der gikk jeg alltid nr jeg trengte stillhet, tid til vre alene med tankene mine. Var det varmt nok, satt jeg meg helt ut p kanten og dyppet fttene i det ti centimeter dype vannet.

Men som alt annet, er det vel en vanesak. Etter noen uker har jeg begynt greie sove gjennom sppeltmmingen. Festropene i femtida vekker meg fremdeles, men det er da et skritt i riktig retning?



Tvangssosialiseringens fordeler

I dag er det tre uker siden vi forlot Bergen til fordel for Barcelonas yrende liv og fantastiske tapas. Her i leiligheten fles vi allerede som en liten, smspr familie. Det er rart hvor fort man blir kjent med hverandre nr man nrmest bor opp hverandre. Tvangssosialisering har absolutt sine fordeler.
Etter tre uker er det ikke mange hemmeligheter mellom oss lenger. Her deles historier, kleine hendelser, flelser, barndomsfortellinger og mange, mange drinker. Rundt middagsbordet er det ikke uvanlig at vannet kommer ut av nesa fordi vi ler s mye, eller at en av oss ender opp liggende p gulvet, hikstende av latter. Vi er allerede fortrolige nok til kunne trste hverandre, snakke med hverandre og mobbe hverandre. Spesielt det siste - her i huset er man aldri trygg, for alle fem er like glade i practical jokes, og det har vi alle sammen smertefullt ftt erfare. Enten det er skremme vettet av hverandre, oppdatere hverandres facebook-statuser med "Hva er angrepille p spansk?" ellervekke hverandre om natta ved sl det intetanende offeret i ansiktet med en illeluktende plse vi kjpte for bruke som piata-pinne.

Gruppa vr er en merkelig sammensatt gjeng. Vi har Thea, hvis svar p ethvert problem er "La oss shotte!", og hvis mest brukte setning er "Herregud, livet mitt.... Det er s kleint". Vi har Maria, som har et temperament som gjr at hun blir utsatt for desidert frrest practical jokes, av hensyn til vr egen sikkerhet, men som ogs er den som kommer og spr om du trenger en klem hvis du gir fra deg det minste tegn om at noe er galt. S har vi Maren, engel p utsiden, men med de sykeste historier i baklomma, og til sist har vi Kristian, som flytta inn en uke etter oss. Han virket nesten litt for snill for passe inn i vrt smsyke hjem, helt til han brukte en hel kveld p hacke sin lillebrors facebook og utgi seg for vre "Franco from Madrid". N er han et selvskrevent familiemedlem.

vre flue p veggen (eller kakkerlakk, dem har vi sett noen av her) i Avenida Parallel er noe helt eget. Her vet man aldri hva man fr. Sender man noen ut for kjpe middag, kan de godt komme tilbake, hemmelighetsfulle og fnisete, fr de roper alle inn i stua og str der med en diger piata full av rosa popcorn, klar for en skikkelig piatafest.

Det sies at en god latter forlenger livet. Stemmer det, har jeg allerede kvalifisert meg til bli minst 120, bare p de siste ukene alene.






Her er det Catalunyas nasjonaldag i dag. Gatene er et hav av gult og rdt, og vi satser p god stemning nr kvelden kommer. Frst venter Platon, Menon og pliktoppfyllende oppgaveskriving.
Over og ut fra Barcelona by!



Tanker fra Barcelona

To uker har gtt siden en stor gjeng smnervse, forventningsfulle studenter lettet fra Gardemoen og vendte nesen mot et nytt liv i Barcelona. Samtidig som tiden har flydd av grde, fles det allerede som vi har vrt her en liten evighet. Dagene begynner gli over i hverandre, og hverdagen har omsider grepet oss. En hverdag bestende av forelesninger, Cola Zero, tretti varmegrader, en koselig bartender som gir oss gratis drinker, filosofi, piata, tapas, gnagsr og latter. Selv om jeg alltid har sagt at Roma er Den ene, har jeg kastet meg inn i en lidenskapelig kjrlighetsaffre med Barcelona - jeg elsker dette stedet! Jeg elsker det yrende livet, det skranglete gulvet i leiligheten som rister hver gang et strre kjrety passerer (senga rister spass om natten at jeg vkner av det), jeg elsker at jeg deler det skranglete gulvet og resten av Avenida Parallel 164 med fire fantastisk flotte mennesker, jeg elsker tortillaen, de smale gatene, de tusen grnnsaksbutikkene, det melodise sprket - ja, jeg elsker til og med mtte bre 9 liter vann hjem fra butikken, fordi springvannet smaker klor.

Det er s deilig vite at vi har hele ret til disposisjon. Hele ret til bli kjent med hver krik og krok av byen, og likevel ha god tid til gjre ingenting. For herlighet, s deilig det er gjre ingenting innimellom. De siste to ukene har det skjedd noe stort sett hele tiden, og jeg har aldri hatt s mye gnagsr fr i mitt liv. Hvert yeblikk jeg fr sjans slappe av i leiligheten med litt musikk og pensumboka (eller en annen, gyere bok.....), settes uendelig stor pris p. Dere vet den ferieflelsen, nr ma bare har en viss tid til disposisjon, og aldri tar seg tid til en pause fordi man vil rekke alt? Jeg har levd med den de siste ukene, og n kjenner jeg at kroppen sier stopp - s i dag skal jeg bare forlate leiligheten til fordel for det kjlige treningssenteret oppi gata, og ellers har jeg ikke tenkt til rikke meg fra sengen/sofaen/spisebordet.

Hasta luego fra Barcelona!




Slang oss p en gratis byvandring i Gamlebyen, med en fantastisk flink guide. Her forklarer han en tragisk historie fra krigens tider,
da bombefly slapp en bombe over et barnehjem.



















Golden hour

Lyset var magisk ute i hagen forleden kveld, og plutselig fikk jeg lyst trke stv av kameraet. Bokstavelig talt. Det har vrt brukt skremmende lite i sommer. Og jeg som skal levere portefolier til skoler allerede i januar, jeg har ikke tid til la kameraet ligge nedgravd under fjorten lag med stv!

Hodet er fullt av ideer til ulike fotoshooter, men jeg mangler tid. Og modeller. Og tid.

Egentlig hater jeg snne derfor-har-jeg-ikke-blogget-innlegg, for la oss innse det - folk bryr seg ikke. Men n er det faktisk et r siden jeg la opp bloggingen, s jeg fler det er p plass med en kort kommentar om det omvendte - hvorfor-blogger-jeg-n-nr-ingen-flger-med-her-lenger? Jo, saken er den at jeg flytter til Barcelona om to uker. Og folk har etterlyst om ikke jeg kan blogge litt derfra, for kunne flge litt med p mitt nye liv. S her sitter jeg, da. Blogger, og greier.





Dataen min rk, forresten - og med den, linkene til alle fotobloggene jeg pleide titte innom. S vet du om en god fotoblogg, eller har du en selv? Jeg titter gjerne innom!

Portraits






Modell: Maria Aasgard Tveranger // Kamera: Nikon D7000 // Optikk: Nikkor 55-200 mm f/4-5.6


rlig talt trodde jeg at jeg var ferdig med blogging. Inspirasjonen har vrt helt dd, og jeg mtte faktisk trke stv av kameraet da jeg omsider tok det ut igjen i gr. Men det er utrolig hvordan sm ting kan gi gnisten tilbake igjen like fort som den forsvant. Da jeg var en tur i senteret for noen dager siden, ser butikkdamen p meg og sier "dette kommer sikkert til hres veldig rart ut..." , fr hun spr "...men, har du en blogg?" Litt fortumlet og veldig overrassket svarte jeg at joda, jeg pleide blogge fr. S smiler hun stort til meg og sier "du tar veldig flotte bilder!"

Jeg ble s glad at jeg ikke visste hva jeg skulle si. Midt i sane senter er det en butikkekspeditr p noen og tjue som kjenner igjen meg for bildene mine? Og vips, s kom inspirasjonen snikende igjen. Det er en deilig, deilig flelse!

Hva har skjedd mens jeg har vrt vekke, folkens?

Portrett: Child's play

N er jeg endelig i ml med to ukers etterbehandling av bildene fra fotoshooten jeg hadde med to smbarn. Bildene av jenten finner dere HER. Tenkte det var p tide med et nytt, lite bildedryss!

Kjenner jeg lengter etter ta masse flere portretter n. Jeg har et hemmelig nske om f med lillebroren min p fotoshoot, men det vet han ikke om enda - han er nemlig veldig fotogen. Og det er jo veldig greit med noen nye ansikter fotografere innimellom.







St liten fyr, eller hva? Bildekritikk tas forresten imot med stor takk, som alltid!


Untill next year

I dag vurderte jeg g med skjerf for frste gang siden vinteren. Gradestokken viste 8 grader da jeg stod opp klokka seks, og det var mrkt ute. Jeg vet ikke helt nr det skjedde, men jeg tror hsten har ftt skikkelig fotfeste. Og jeg liker det vel egentlig ikke... Selvom jeg m innrmme at jeg gleder meg til lune hstkvelder under pledd, med en god bok og en kopp rykende espresso. Alle rstider har sine fordeler, eller hva?

Vinter er jeg ikke helt klar for enda, s heldigvis har vi noen mneder igjen hvor vi kan suge til oss de siste, lave solstrlene, s vi fr litt D-vitaminer leve p gjennom vinteren. Hstsolen er helt spesiell. Gyllen.







Hva er det beste dereliker gjre om hsten, forresten?

Lost in thoughts

Thoughts are the shadows of our feelings - always darker, emptier and simpler.
- Friedrich Nietzsche

Pretty in pink

I helgen var eg p fotoshoot med to herlige, sm barn p10 mneder. dirigere og instruere snne smfolk er jo helt umulig, s vi brukte vel nrmere to og en halvtime fr vi ble helt fornyd med resultatet. Men denne lille jenta, dere... Jeg gir det noen r, men jeg er sikker p hun kommer til dukke opp i Top Model en gang, hehe... Forti mneder gammel kunne hun allrede posere for kamera! Det var helt utrolig se. Blikket i linsen hele tiden, mens hun tullet og gjorde seg til og klemte bamsen sin. Smelt.

Etterarbeidet tar mye tid, men jeg er ferdig med en del bilder. Her kommer et aldri s lite dryss med bilder av modellen to be. St, eller hva?








Fremdeles noen hundre bilder igjen som skal gjennom Photoshop. Heldigvis er det ganske s koselig. En kopp espresso og finfin musikk i bakgrunnen, da koser jeg meg ^^

Men dere: Jeg er alltid p leting etter flere fotoblogger flge, har dere noen anbefale?

Kommunikasjon





Finnes det noe vakrere enn nr det er s sterke bnd mellom mennesker og dyr at det bare lyser kjrlighet av dem p lang vei? Jeg syns det er helt magisk se p. Disse bildene ble tatt forrige sommer, av kusinen min og hennes frhest Scusi - de hadde et snt bnd. Det er s vakkert.

Jeg har drevet med mye forskjellige, fantastiske hester opp gjennom rene - men snn som det, det har jeg bare flt at jeg har hatt n gang. Jeg brukte et r p trenge gjennom skallet p den hesten, men det var vel verdt all jobbingen. De siste 6 mnedene vi hadde sammen, kunne jeg ta henne med p joggetur uten grime eller hodelag. Nr jeg gikk, gikk hun. Nr jeg begynte jogge, kom hun travende etter. Snn tuslet vi rundt p engene og i skogen i timesvis. Det er de beste opplevelsene jeg har hatt med hest noen gang.

Speaking of hest, det er p tide komme seg avgrde til ridetime n. Jeg som akkurat har sttt opp!

I have a secret






Modell: Maria // Kamera: Nikon D60 // Optikk: Nikkor 35mm f/1.8

Nr bloggen har vrt nede i mnedsvis, sier det seg selv at bildene hoper seg litt opp - disse bildene ble faktisk tatt for over tre mneder siden. Jeg er heldig som har en venninne som stiller opp p fotoshoots hver gang jeg fr en spr id! Dessuten har vi det s morsomt nr vi holder p, ler og tuller og tar ting relativt lite serist. Serisitet inngr ikke i vokabularet vrt. Eller hverdagen vr.

Er det flere som opplever at fargene p bildene blir ... rare, nr man laster de opp p bloggen, forresten? De er annerledes her enn det de er p dataen. Skjnner ikke helt hvorfor.

Mi manchi davvero tanto

Folk spr meg hva som er s herlig med Venezia. En synkende, litt falleferdig by - big deal, eh? Jeg snur heller sprsmlet og sier hva er det som ikke er herlig med Venezia? Jeg elsker alt, jeg! Men det jeg falt aller mest for, var alle de herlige detaljene, som at det henger klesvask mellom balkongene i de trange smugene, at balkongene er overlesset med blomster i alle fargespektre, at det l bter og duppet over alt, at det stod drikkefontener p hvert gatehjrne, hvor duene gjerne hadde ftt satt ut en skl de kunne bade i, at en mager gatekatt hadde ftt sin egen kurv med et rdrutete teppe i ute i gaten hvor den sov stelig, at alle smiler til deg nr du passerer, at man fr tak i verdens beste sjokoladekake p Al aquila...













Les mer i arkivet April 2013 Mars 2013 November 2012

,

Kategorier

Arkiv

hits