Hjem Ine Andrea Portfolio Oppdrag/utstyr Kontakt

Fly me to the moon



I vinduet

 

Hverdagslykke #2

Å kunne krype inn i en ny, nydelig pysj på morgenen før man lager seg en skål med havregryn og leser gjennom favorittbloggene med Beth Hart på høytalerne.


Å ha tid til en kaffekopp på kafè en helt vanlig mandags formiddag fordi man får uventet fri fra jobben.

Når man plutselig blir angrepet av inspirasjon og finner frem gamle tegnesaker, tørker støv av kameraet eller er motivert for å eksprimentere på kjøkkenet.


Når det er SOL i min kjære Bergen by, og jeg kan rusle langs vannet på vei til jobb.

Av og til skal det så utrolig lite til før en dag går fra å være helt ordinær til å bli fantastisk. Som at man får en pakke i posten, en melding fra en man ikke har snakket med på lenge, en sms fra kjæresten i lunsjpausen, en hyggelig kunde på jobb.. En morgen der man ikke trenger å løpe til bussen, men kan ta seg god tid på badet med en kopp kaffe med kanel og musikk, mens man tusler rundt i en stor strikkegenser og labber. Eller noe så enkelt som å våkne av solstråler i ansiktet. Mer skal det ikke til for min del, i alle fall. Hva er deres aller største hverdagslykke?

 

Den følelsen



Kurr kurr

 

Jeg fikk et og annet blikk da jeg lå på gresset (og kurret høylytt for å fange oppmerksomheten til fuglene rundt meg) midt i Bergen Sentrum før klokka var ni på morgenen på en fridag. De tenkte vel sitt. Der ligger det en eller annen gæren turist og ruller i fugleskit allerede før solen har stått helt opp. Men når jeg ser et bilde jeg vil ha, da tar jeg det bildet - så får jeg heller vaske fugledriten ut av håret og plukke mose fra undertøyet etterpå mens jeg sitter med nesa i Photoshop og smiler over vel utført arbeid. Jeg er neppe den eneste fotoentusiasten som har ofret et par klesplagg eller fått litt jord under neglenegjennom historien.

 

 

Akt



Det er utrolig hva lys kan gjøre. Her stod modellen egentlig foran et svart laken, hengt opp på en gardinstang foran et vindu. Til høyre for henne var det enda et vindu, og der hadde jeg brukt sikkerhetsnåler og masse teip for å feste et pledd som kunne dekke størsteparten av det, unntatt en smal stripe hvor dagslyset fikk slippe inn. Mitt lille provisoriske studio så HELT forferdelig ut, men jeg syns ikke resultatet ble så ille! 

 

(Portrett) Softly the evening came..

 

.. og med den, en nydelig solnedgang for noen uker siden da jeg og Synnøve krabbet opp et titalls iskledde bakker til en liten fjelltopp for å knipse litt bilder. Fotogen jente, eller hur?

Portrett: Blacks & Whites


Modell: MarenKamera: Nikon D7000Optikk: Nikkor 35mm f/1.8


Åhrg, lenger tid tok det virkelig ikke før jeg ble lei av høstregnet jeg var overbevist om at jeg savnet så fælt. Ikke fordi regnet i seg selv er så ille - ikke verre enn at en paraply gjør nytten - men kameraet mitt er ikke så begeistret for å bli vått. Hvorfor har ingen funnet opp kameraparaply til å feste på toppen av kamerahuset, så man slipper å tigge ufrivillige søsken eller venner om å bli med ut og holde en paraply over en når man skal ta bilder? Det er jo en kjempeidè! Jeg har jo allerede en gründer i familien (Hørt om Hackit'en, som selges i Rema-butikker nå? Min onkels sære oppfinnelse), så kanskje jeg får høre med han om han vil hjelpe meg å sette kameraparaplyer ut i produksjon. Jeg lukter finansiering av hele neste skolesemester. Eventuelt personlig konkurs, men eh - eg har ikke så stor egenkapital å miste, uansett, så går jeg konkurs betyr det vel bare at de to hundre kronene på sparekontoen min ryker med. 

Poenget var: Send meg litt oppholdsvær, noen, så jeg kan ta bilder utenfor husets fire tørre og beskyttende, men kreativt begrensende, vegger! 



2 dager

Elleve uker har forsvunnet i løse lufta raskere enn en plate Freia Melkesjokolade forsvinner etter jeg har bestemt meg for å være sunn og sjokoladefri en måneds tid, og selvdisiplinen plutselig sprekker. Nå har jeg akkurat satt alarmen på kvart på ni for min siste morgen med forelesning. Siste gang vi stresser oss avgårde til metroen, presser oss inn i en av vognene og hopper av idet den sprakende stemmen annonserer at vi har ankommet Universitat. Siste gang vi sitter i en kjeller på Seminari Concilliar, klosteret som ligger midt i sentrum, mens kappekledte munker vandrer rundt i klostergården og unngår øyekontakt med oss. Bare et par ganger til skal vi våkne av at naboene spiller gospelmusikk fra en knitrende radio, kikke ut av vinduet og se at Barcelona allerede har våknet til liv uten oss.

Litt klump i magen over at Avenida Parallel 164 skal overlates til en bønsj fremmede mennesker på torsdags morgen. Riktignok har vårt lille krypinn ikke alltid samarbeidet med oss - TV'en virker ikke, varmtvannet kommer og går som det vil, toalettet spyler av og til en raus dose vann ut bak klosettet, og et par kvelder i uka fylles hele stedet av en intens lukt av hasj, som våre festglade naboer liker å spre utover gjennom ventilasjonsanlegget mens de synger "Somebody that I used to know" med circa like mye talent som katt under vanntortur, men det er mange gode minner (og litt party-serpentiner fra vårt siste Piñata-vors) festet til veggene her, og tanken på å overlate nøklene på torsdag gir meg flashbacks fra den dagen barndomshjemmet ble overtatt av en fremmed familie da jeg var fjorten. Tre måneder er ingenting, samtidig som det like gjerne kunne vært tre år. Dette er jo vårt sted. Vår ødelagte TV, vår upålitelige varmtvannstank, våre sangfugl-naboer.

Det er med svært blanda følelser jeg går torsdagen i møte. Samtidig som jeg gleder meg sånn til alt og alle der hjemme i regntunge Bergen at jeg nesten ikke sover om nettene, er det en liten stemme som hvisker meg i øret at torsdag også betyr mange farvel, ikke bare til leiligheten og byen, men til klassen, og ikke minst de fire menneskene som har vært familien min de siste månedene. Èn skal ikke være med neste semester, og resten av oss blir nok spredt utover i ulike leiligheter for å gjøre plass til og integrere nye studenter. Å treffes på kafè eller ta en tur i parken sammen blir ikke det samme som å bo sammen, drikke vin mens vi camper i hverandres senger, stå på badet og synge sammen mens en sminker seg, en på dolokket med en drink, en med rettetangen mens hun krøller håret på fjerdemann, eller når vi samles rundt middagsbordet for vår ukentlige Fajita Friday. Selv med løfter om at vi skal besøke hverandre før neste semester starter igjen i slutten av februar, er jeg redd jeg kommer til å sloss med en øyekrok-tåre på Gardemoen på torsdag. Egentlig er det jo bare en indikasjon på hvor heldig jeg har vært dette semesteret - å havne i hus med fire mennesker som jeg har blitt glad i, dèt var absolutt ingen garanti. 

Heldigvis har vi alle en Skype-konto, så de neste fire månedene får vi vel bare lage fajitas i hver vår del av landet, og samles på skype-konferanse så vi kan holde tradisjonen vår ved like!
 

 
(Innlegget ble skrevet natt til tirsdag)  

El dia de Todos los Santos









Eller Allehelgensdag, om du vil. Det er faktisk en offentlig fridag her i Spania, så gatene har vært stappfulle av spanjoler som utnytter tiden til å ta med ungene i parken, samles på utekafè eller sitte på en fortauskant med en Caffè para llevar (Coffee to go, på godt norsk). 

Morgenen min startet som vanlig med en tur på trening før havregrøtfrokosten jeg har blitt latterlig avhengig av, og siden sola endelig bestemte seg for å avlegge et besøk i Barcelona igjen, ble det en lang joggetur i bydelen Sant Antoni. Og altså. Hvorfor har jeg ikke tilbragt mer tid her? Jeg lot de snirklende, smale gatene vise veien, og mistet både retningssansen og tidsbegrepet der jeg løp. Da jeg i tillegg kom over en ørliten park som lå badet i morgensol, fant jeg ut at om man først er nødt å lese om utilitaristisk etikk i dag, kan man da gjøre det på en parkbenk i en bortgjemt hage, så etter frokost pakket jeg med leksebøker, hansker og den varmeste jakka jeg har her nede, og satte kursen - trodde jeg - tilbake mot parken.

La oss gjøre en lang historie kort: Parken hadde flyttet seg siden morgenen, og var ikke lenger der den var da jeg løp forbi den på morgenen. Min upåklagelige retningssans hadde ikke noe skyld i dette what so ever. Jeg vet ikke hvordan det skjedde, men enten har noen bygget en restaurant oppå parken mellom klokka elleve og ett i dag, ellers har parken enkelt og greit tatt seg en tur for å oppleve nye deler av Barcelona. Det ble med andre ord ingen ute-lesing på denne jenta, så jeg satt meg ned på den hurtigbyggede restauranten som nå ligger der parken definitivt var før i dag, bestilte meg en kaffe (og... kake, jeg tok helg tidlig) og kom meg i det minste gjennom de etiske prinsippene jeg skulle gjennom. 

Nå sitter jeg på senga og håper parken blir lei av Barcelona-sightseeing ganske så fort og bestemmer seg for å komme tilbake til sitt hjem i morgen. 

Byen med det rare i

Rare mennesker finnes vel over alt. Jeg har alltid lett latt meg fascinere av underlige personligheter, og iblant har jeg slått meg ned med en kaffe på en kafè og bare sittet der og kikket ut på alt livet som yrer utenfor, alle menneskene som tusler eller stresser forbi. Sært tidsfordriv, kanskje? 

Om det var artig hjemme i Bergen, er det noe helt annet i en millionby. Her er jeg mindre enn en maur i en maurtue, en ubetydelig mikroskopisk liten vanndråpe i havet av mennesker. Når menneskemengden multipliseres med et firesifret tall, multipliseres også de underlige personlighetene med et firesifret tall - noe som fører til at de.er.over.alt. Det er så mye rart her! Å vandre gatelangs her blir aldri kjedelig. I dag skulle jeg bare innom en minibank, og møtte på en middelaldrende inder på en sjokkrosa sykkel som liksågodt hadde en to-liters vannflaske balanserende på den blanke skallen mens han trillet avgårde. Flaska rikket seg knapt nok da han måtte bråbremse for rødt lys. En stødig hånd flyttet seg fra sykkelstyret og opp for å plassere flaska i perfekt balanse igjen, og så tråkket den lille mannen iherdig videre nedover Avenida Parallel mens han plystret for seg selv. 

De første dagene ble vi litt paff når sånne sære ting foregikk foran oss. Jeg husker fremdeles sjokket, den påfølgende latterkrampa og "Skjedde det der nettopp?"-spørsmålene som surret da vi den første uka skulle krysse et gangfelt, og en mann stoppet bilen rett foran oss for så å vinke oss bort til han gjennom det åpne vinduet. Naive som vi er, tenkte vi han skulle spørre om veien, og bøyer oss ned for å høre hva han sier - bare for å innse at han satt der kliss naken og bare ville vise oss at han var "veldig glad for å se oss." Nå, derimot, har vi blitt såpass herdet at vi har innsett at en pulserende storby som Barcelona huser mange rare mennesker. Mennesker av den typen som sovner hengende over en søppelcontainer, mjauer høylytt eller følger etter deg på tretti centimeters avstand gjennom tre etasjer på H&M uten å si et ord. 

Ingen kan si at Barcelona ikke er underholdende, dèt er i alle fall sikkert. 




(Portrait) Come over to the dark side...





...We got cookies.

Litt portfolio-rettet fotografering i dag. Laget et provisorisk fotostudio foran vinduet mitt, og var så heldig å få låne Maren igjen. Jenta er fotogen, altså. En fryd å bla gjennom resultatet! 

  

Barcelona, te quiero











Nabolaget mitt. Det er så vakkert! Jeg blir ikke lei av å gå på oppdagelsesferd i kriker og kroker, finne nye perler og bare ta inn alle inntrykkene.
Jeg har snart vært her i tre måneder, og fremdeles kjenner jeg ikke en brøkdel av hverken byen eller mitt eget nabolag. Det er deilig. Man blir liksom aldri lei av å gå til butikken, for man kan gå en ny vei hver dag.
 
Nå har jeg brukt opp lesepausen min for i dag... I morgen ettermiddag er jeg offisielt ferdig med ExFac for evig og alltid, og kan ta livet mitt tilbake! Er glad vi har gasskomfyr, så jeg kan brenne forelesningsnotatene mine over flammen der mens jeg danser krigsdans og griner av lykke. Åh, bare tanken... 

Er du feminist?

Jeg ble sittende og tenke litt på dette spørsmålet i går, etter å ha lest et avsnitt i pensum som utrolig nok var på grensa til å kunne kalles interessant. Dèt skjer sjeldent, skal jeg si deg.
Det virker som en vesentlig del av folks assosiasjoner til en feminist i dag er rølpete, hårete, mandige kvinner som skriker og bærer seg for sin rett til å slippe og shave armhulene, og om det er definisjonen vi tar utgangspunkt i, så havner jeg heldigvis veldig langt utenfor feminist-boksen. Jeg er nemlig så gammeldags at jeg vet at menn og kvinner er forskjellige. Jeg setter til og med
pris på at menn og kvinner er forskjellige! Jeg er glad jeg kan bruke en halvtime på manikyr, ansiktsmaske og klissete bakgrunnsmusikk en fredagskveld, og jeg er tilsvarende glad for at kjæresten ikke gjør det. Jeg eier fire ganger så mange høye hæler som flate sko, får sommerfugler i magen av å se en kattunge, og har en guilty pleasure for Ungkaren, selv om det er blant de tåpeligste TV-programmene som finnes. Jeg er annerledes enn en mann, og jeg vet det - gjør det meg til en anti-feminist? 

Noen vil påstå at ved å velge å shave leggene eller nappe øyenbrynene - med vekt på velge, og ikke må - , er jeg med på å undertrykke mitt eget kjønn. Det er disse noen som ødelegger ordet feminisme. Jeg trodde feminisme handlet om likestilling, jeg. Ikke likhet, men likestilling. For la oss bare innse det først som sist: vi er ulike, og takk og lov for det, for ellers hadde menneskeheten av enkle, biologiske årsaker dødd ut rimelig kjapt. Om det bare er bier og ingen blomster, og alt det der. Men like mye verdt er man da likevel. Jeg er for uavhengighet, økonomisk selvstendighet, likelønn, like rettigheter, like muligheter og retten til å bestemme over sin egen kropp og sitt eget liv. Men jeg kommer ikke til å slutte å krølle håret eller fryde meg over et par nye stiletter av den grunn. Overfladisk som det må virke, er det en del av meg, det også. En liten del, som heldigvis ikke ekskluderer det at jeg i tillegg er bestemt, bevisst og selvstendig, og tør å få dritt under neglene av og til.
Om feminisme handler om at alle skal få samme muligheter til å ta sine egne valg, da klistrer jeg gjerne på meg den merkelappen med stolthet, midt i panna så alle kan se den. Men ikke søren om noen skal få fortelle meg at jeg diskriminerer meg selv ved å være feminin. Da får de dra med seg protest-plakatene og armhulehårene sine et annet sted, og tenke grundig gjennom hvordan de kan stå for kvinners rett til å ta frie valg samtidig som de forsøker å nekte dem å velge Venus Embraze fremfor regnskog-legger.  

Uansett om man vil være snekker, body-builder, sykepleier, lege eller balletdanser, så er det helt ok, så lenge valget var ens eget. For meg er det dèt feminisme handler om, ikke å forsøke å viske ut de kjønnsforskjellene som faktisk eksisterer. 

Så, få høre: er du feminist? Og hva legger du i ordet? 
 


Overfladiske gleder ved å være jente!




 

 

Savn

Jeg er frisk, jeg er lykkelig, jeg er i Barcelona og jeg har en stor skål kyllingsalat i magen, mens Beth Hart's hese stemme synger Learning to live fra dataen min. Jeg er heldig! Jeg har fortalt meg selv det minst fjorten ganger den siste timen, men jeg hører egentlig ikke etter. Jeg hører, men jeg er ikke enig med meg selv. Akkurat i dag føler jeg meg ikke så heldig som jeg egentlig vet at jeg er. Jeg burde jo føle det. Jeg vet jeg burde! Men jeg gjør ikke. Gjør det meg utakknemlig? Jeg vet ikke. Jeg er bare ikke helt rasjonell i dag. Bare i dag. I morgen er jeg nok personifiseringen av livsglede igjen, men i dag skal jeg tillate meg å føle at alt ikke er perfekt. Bare en liten stund skal jeg tillate meg å kjenne på det savnet jeg hele tiden forsøker å gjemme nederst i nattbordskuffen hvor jeg ikke kan nå det.

Til en viss grad hjelper det å fylle dagene med opplevelser. Når jeg er så sliten om kvelden at jeg sovner før jeg treffer puta rekker jeg ikke sentimentalitet, så det er en taktikk jeg bruker stadig vekk. Jeg omgir meg med bråk, mennesker og kultur, så greier jeg hverken høre mine egne tanker eller rekke å tenke dem. Det funker.

Men i dag er det stille. Rommet mitt er stille. Og tomt. Ingen mennesker, ingen trengsel, ikke noe bråk til å overdøve den lille stemmen i hodet mitt som hvisker at jeg har hjemlengsel. Og når jeg først hørte den, så måtte jeg rett og slett innrømme for meg selv at det er helt sant. Bare i dag. Bare nå. I morgen skal jeg være sterk igjen, motivert, lykkelig. Bare vent å se. I'll be back. I mellomtiden får jeg prøve å lese litt til eksamen, som plutselig bare er en liten uke unna. WHAT? 


I dag er det ingenting som frister mer enn å reise hjem til alt dette. <3

 


O salige mestringsfølelse

De siste dagene har jeg fått uventet besøk av Herr Selvdisiplin. Gjett hvem som tre dager på rad har vært ute av sengen og på vei til trening klokka ni, unnet seg frokost og kaffe på sengen etter dèt, og så skrevet flittig resten av dagen? Joda, det er meg, det! Jeg er helt sjokkert over hva slags effektivitet som fantes under alle lagene med latskap jeg hadde pakket meg inn i. Jeg kan tenke meg det er samme følelse man får om man pusser opp stua, river vekk et gammelt, flekkete vegg-til-vegg-teppe, og avdekker et blankpolert parkettgulv, for gjett hva: Oppgaven min er ferdig, og jeg tror den til og med er god. Tror. Jeg har aldri skrevet en idèhistorisk oppgave før, så jeg har ikke så fryktelig mye å sammenlikne med, men magefølelsen er i alle fall relativt god. Ja, den metaforiske magefølelsen, altså. Sånn rent fysisk er jeg heller litt kvalm, for jeg har drukket minst 7 kopper kaffe siden jeg stod opp. 

Jeg har stappet Janteloven ned i en skuff for anledningen og sitter her og er godt fornøyd med meg selv. Sånt må da være lov etter fullført hjemmeeksamen. Klamrer meg til følelsen så godt jeg kan, for om et lite kvarter skal jeg begynne å lese på ExFac, og med tanke på at eksamen er ti dager unna, foreleseren vår har vært sykemeldt så vi nesten ikke har hatt undervisning, og jeg ikke har kommet gjennom mer enn halve pensumet enda, så kan jeg trygt si at mestringsfølelsen er betydelig mindre der. På en optimisme-skala fra en til ti, ligger jeg på circa minus tretten, så dette må jo bli bra. 

I kveld skal jeg uansett unne meg et glass med flytende lykke:




Hva skjer hjemme i Norge? Jeg savner dere, folkens, så gi meg litt oppdateringer fra Bergen by, da! (Eller hvor dere måtte befinne dere)

 

Selvdisiplin, hvor er du?

Det er tre uker til eksamen i ExFac, og seks dager til innlevering av semesteroppgave i Idèhistorie. Jeg skal lese på spreng, skrive til krampa tar meg, og filosofere over den dypere meningen i tragedien Faust. Jada, det skal jeg. Selvsagt skal jeg det. Derfor stod klokka på ni i dag tidlig, så jeg kunne begynne tidlig og jobbe dagen gjennom. En god plan, tenkte jeg. Stå opp tidlig, lage frokost og ta fatt på pensum med masse motivasjon og leselyst. 

Yea, right. Jeg vet ikke hva det er med meg, men når jeg burde lese, kommer jeg alltid på en hel drøss av andre ting som er så mye viktigere! For eksempel er det viktig å jogge på tvers av halve byen for å kjøpe Cottage Cheese. Det kan ikke vente, det sier jo seg selv. Deretter er det jo fryktelig tåpelig å begynne å lese uten å ta seg en dusj først. Jeg mener, når man er god og varm etter tjue minutters dampdusjing får man sikkert mye bedre utbytte av lesingen, vel? Så får jeg lest litt da, før den evige landeplagen smyger seg inn i tankene mine og dytter ut alt jeg forsøker å lese om vitenskapsteori. Jeg er Facebook, og du VET du vil sjekke meg.. Du kommer ikke til å få lese mer før du har sjekket meg... Det kan være noe viktig du går glipp av hvis du ikke legger ned boka nå... Du vet du vil. Slutt å kjemp i mot meg. Jeg er Facebook og jeg er din venn....

Fuck deg, Facebook, du er ikke min venn, du er min verste fiende, og jeg hater deg. Og elsker deg. Hater mest. Du ødelegger livet mitt og får meg til å stryke på eksamen.  

Når jeg ikke sjekker Facebook, drar på Cottage-jakt eller dusjer, finnes det et hav av andre viktige ting å ta seg til. Kjøkkenskapene burde for eksempel vært vasket på innsiden, og det er ikke annet enn rett og rimelig at jeg organiserer klesskapet mitt så alt  er sortert både etter farge og funksjon. Hvordan kan Herr Selvdisiplin forvente at jeg skal lese når jeg har alle disse mulighetene?

Det er virkelig ikke min feil om jeg stryker på eksamen. Det er ene alene Facebook, skitne kjøkkenskap, gode påleggsoster, fristende badekar og rotete klesskap sin feil. Jeg frasier meg alt ansvar.  



 

Ting nordmenn gjør bedre enn spanjoler

Etter å ha vært her nede i seks uker, er det merkelig hva jeg har begynt å sette ekstra stor pris på ved Norge. Borte bra, men hjemme best? Jeg har ikke bestemt meg enda. Men noen ting er nordmenn unektsomt flinkere på enn spanjoler.

1)
Jeg har sagt det før, men har du planer om en lengre tur til Spania, kan det ikke sies ofte nok. Ta med deg norsk sjokolade, for den spanske... Vel, det blir som om om du har bestilt ferie til Maldivene, og flyet lander på Fedje isteden. Begge deler er en øy, men har du først innstilt deg på hvite strender, palmesus og paraplydrinker i solnedgangen, blir det en skuffende opplevelse å traske gjennom lyngen på Fedje mens vinden nesten røsker deg opp fra bakken. Pass, penger og sjokolade. Alt annet kan du miste på flyplassen eller glemme hjemme, og det vil neppe ta deg mer enn et par timer å skaffe alt du trenger likevel. Men husk pass, penger og sjokolade. Got it? 

2) Manerer. Joda, jeg elsker at spanjoler er så imøtekommende og åpne mennesker. Men av og til vil jeg faktisk være i fred. Når man har avvist samme menneske tretten ganger iløpet av samme kveld, og han fremdeles klyper deg i rumpa hver gang du passerer på vei til baren, så setter man plutselig litt mer pris på den kalde, norske kulturen der folk stort sett sitter i hver sin krok med sine egne bekjente og har det ganske greit. Det er også deilig å slippe at fremmede mennesker - gjerne gamle menn - kommer bort på gata og spør om et kyss på kinnet. Nei, gammer'n, jeg vil ikke kysse deg på kinnet, uansett hvor mye du gestikulerer og smiler ditt tannløse smil. 

3) Å kjøpe grønnsaker. Dette er en irriterende affære her nede. Du finner det du vil ha, legger det i plastposer og går til kassa akkurat som vanlig - og der får du beskjed om at du selv må veie alt ved grønnsaksdisken og klistre på riktig etikett for hva posen inneholder. Så lett å glemme, og så irriterende å måtte stå i kø på nytt. 

4) Å blande drinker. Joda, spanjolene er dødsgode på det. Alt for gode. Her nede er blandevannet den dyreste delen av en drink. Du kan kanskje gjette konsekvensen? Åtti prosent sprit, tjue prosent blandevann. Veldig gøy for lommeboka, veldig gøy for stemningen, veldig veldig dårlig neste morgen når man skal forsøke å huske hvordan man kom seg hjem kvelden før. Heldigvis har jeg begynt å bli vant til det, så jeg bedre vet når det er på tide å slutte å bestille, men i begynnelsen skulle det litt prøving og feiling til før jeg fikk taket på det. 

5) Å gi hverandre personlig luftrom. Åh, i går, dere... Metrosystemet streiket, så vi måtte sitte nesten en time i tredve varmegrader på den underjordiske perrongen. Vanligvis går vognene hvert tredje minutt. Det er unødvendig å si at perrongen var ganske full etter femti minutter. Da vi endelig kom oss på en vogn, ble jeg sittende dønn fast, skvist opp mot en stolpe, mens folk presset fra alle sider. Til slutt ble jeg stående med ansiktet inni armhulen på en gammel mann. JA, det var like traumatisk som det høres ut. Pluss på at jeg hater pressende folkemengder, og at jeg var sulten og tørst, så får du en Ine som var på gråten da hun omsider kom ut i frisk luft igjen. 

6) Å lage høststemning. Hallo... Det er ikke nok at det ligger et par rufsete løv på bakken. Jeg vil ha vind, klar, kald luft, regn mot ruta på kvelden, stearinlys, pledd, kakao (det finnes ikke vanlig kakaopulver her, da den spanske versjonen av varm sjokolade nettopp er.. varm, smeltet sjokolade), norske høstfarger, skjerf, filmkvelder under dyna og løpeturer i skogen mens det knitrer i tørt løv under føttene mine. Kjære mamma og pappa. Kan dere sende en pakke sørover med noe av dette? 



Det finnes selvsagt mye spanjoler er bedre på enn nordmenn, også. Care to hear? 
 

Hverdagslykke

God morgen!

Foruten følelsen av å bestille hjemtur i høstferien, tror jeg en av de lykkeligste øyeblikkene mine i Barcelona til nå var da jeg endelig fikk dyne igjen for noen dager siden. Jeg innser at det må virke ganske sært, sett at jeg bor i en av Europas mest pulserende storbyer og har et hav av muligheter rett utenfor dørstokken, men så har jeg heller aldri påstått at jeg er helt god. Det er bare det at jeg har et veldig godt forhold til dyner. En gang ble jeg spurt om hva jeg ville tatt med meg til en øde øy. Gjett hva jeg svarte? 
Å kunne krølle meg sammen under en varm dyne mens regnet pisker mot vindusrutene (savner norsk regn! Det burde jeg sikkert ikke si, burde jeg vel?), eller dra med dyna inn på sofaen og utvide morgenstunden litt mens jeg spiser frokost til en episode av Friends, det er hverdagslykke, det. 

Det er lørdag, det er forelesningsfri, og det er stille i leiligheten enda. Solen smyger seg inn gjennom gardinene mine, og vinduene er så tynne at jeg kan høre brisen få løvverket til å rasle. Med en rykende kopp kaffe med kanel på nattbordet, dyna over beina og dataen på fanget nyter jeg å høre byen surre utenfor vinduet mitt. Den våknet til liv allerede før soloppgang i dag tidelig, men i dag lot jeg den gjøre det uten meg. Jeg tror ikke den merker det, så jeg skal bare bli liggende her en stund til, med pensumboka (...med facebook. Hvem er det jeg prøver å lure?) i fanget og et smil om munnen. Lørdag er en bra dag. 

Hva ville du tatt med deg til en øde øy, forresten? 






 

(FOTO) I had a dream, I could fly from the highest swing


Pricilla Ahn - Dream







Min kjære samboer Maren tok utfordringen på strak arm da jeg foreslo fotoshoot etter forelesning i dag. På tross av litt publikum, er det sjeldent jeg har opplevd at folk har slappet fort av foran kameraet!
Sånt gleder et fotoentusiast-hjerte. Fin jente, hva? 


 

(Foto) Et lite stykke Spania

Midt i hjertet av Barcelona summer tusenvis av stemmer blant alle radene med boder. Det er onsdag, og jeg befinner meg på Mercat de los Encants. Ifølge min gode venn Google translate, er encants katalansk for sjarmerende. En ganske så upassende beskrivelse der jeg forsøker å smyge meg gjennom labyrinten av boder mens folk griper tak i meg fra alle retninger. Hola chica, solo uno euro! Special price for you, yes? roper de, og tror muligens at jeg er naiv nok til å tro at det er special price for me. Ikke trenger jeg fiskesnøre uansett, en av mange ting folk forsøkte å selge meg. 

Når man kommer unna den verste trengselen ved inngangen, kan man likevel finne glimt av sjarm. Et gammelt ektepar som har satt frem campingstolene sine i utkanten av markedet og spiller sjakk sammen mens de holder hender, lukten av churros som kommer sivende, små antikvitetsboder som garantert inneholder mer enn èn skatt, en liten unge som har fått femti cent av moren sin og er kjempekry idet han bestiller seg en brus helt selv. Da forstår jeg hvor el encant kommer inn i bildet. 

Med tre hundre kroner å leve på de neste fjorten dagene, ble det ingen gode kjøp på meg - hverken fiskesnøre eller noe annet. Vel, jo - jeg brukte en euro på å kjøpe meg en potetskreller. Er nemlig fryktelig lei av å måtte skjære vekk halve poteten fordi knivene våre er for sløve. Resten av tiden tuslet jeg rundt blant de handleglade spanjolene med kameraet parat, i håp om å fange litt av sjarmen på bilder.  

 















På den derre rosa skyen

Jeg tror jeg befinner meg over Frankrike et eller annet sted. Solstrålene som smyger seg gjennom flyvinduet vitner i alle fall om at jeg er langt, langt unna Bergen igjen. Flyet mitt lander i Barcelona om halvannen time, men selv tror jeg ikke at jeg kommer til å lande helt på en stund enda. Jeg svever, og har ingen behov for å komme ned på bakkenivå igjen før jeg må.

Jeg er tre tusen kroner fattigere og tre tusen ganger lykkeligere etter en uke i hjemlandet. Snirklende brosteinsgater, tapas og cava ble erstattet med regnvåte landeveier, nydelig norsk mat og.. vel, mer cava. Som den reiselystne eventyreren jeg trodde jeg var, er det underlig hvor lykkelig jeg kan bli av å sitte hjemme i verdens beste armkrok og bare være.

Det føles som å ha trukket pusten igjen for første gang etter å ha vært en måned under vann. Heldigvis har jeg alltid vært flink å holde pusten. Tror jeg har nok oksygen i kroppen nå til å kunne overleve en måned til med palmesus, bølgeskvulp og date etter date med Kierkegaard, Dostojevski og Freud, før jeg vender nesen mot moderlandet igjen den åttende november. 

 
(Skrevet på flyet for noen timer siden)

Home sweet home

Jeg ble litt overveldet av savn for noen uker siden, og circa fem minutter senere hadde jeg fått mail av Norwegian om at flybillettene mine var bestilt. I dag våknet jeg i senga mi hjemme i Norge igjen for første gang på en måned. Etter en lang, litt småkjip flytur preget av mild matforgiftning, kunne jeg endelig sette beina på regnvåt Bergensjord igjen. Jeg elsker Barcelona, men... så deilig!
Å kunne krype inn under en skikkelig dyne igjen istedet for et laken, var muligens det aller deiligste. Vel, nest etter å spise mamma's hjemmelagde pizza, så klart. 

Nå kiler det sånn i magen ved tanken på å få en hel helg med kjæresten igjen at jeg ikke vet hvordan jeg skal greie å vente to hele dager til uten å bli spist opp innenfra av alle sommerfuglene som svirrer rundt der inne. Daten min i kveld blir sofakroken hos pappa. Har hørt rykter om at pappas kyllingsalat står på menyen, og at lillebror har tatt seg fri fra jobb for kvelden. Gjensynsglede! 

Vet dere hva det rareste er? Jeg tror jeg har tatt med Barcelona-været hit! Sol i hagen i dag, jo!

 


 

Momentitos









Spansk livsglede

Om man kan bruke begrepet «entusiastisk» om en nordmann, trengs det et nytt og mye sterkere ord for å beskrive katalanere, for den kløften som skiller betydningen av entusiasme om en nordmann og entusiasme om en spanjol er språkets versjon av Grand Canyon. Her er flertallet som Knut Jørgen Røed Ødegaard etter fem redbull og en stor porsjon lystgass, og det på en helt vanlig tirsdag.

På vei hjem fra skolen forleden dag trengte vi oss gjennom den enorme folkemengden og kastet oss på metroen, hvor vi ble møtt av hundredeogfemti centimeter med pur livsglede. Den bittelille mannen hadde plassert seg inne i metrovogna med trekkspillet sitt, og spilte av hjertens lyst. Om det var spesielt vakkert, er jeg åpen for å diskutere, men det ligger likevel en enorm sjarm bare i handlingen selv, og jeg tok meg selv i å smile stort og vugge litt i takt med musikken.

Selv om jeg ikke møter musikere på metroen hver dag, er det den samme entusiasmen hvor enn jeg snur meg. Enten det er at man får applaus og heiarop når man er ute på joggetur eller ansiktet til bartenderen på stampuben vår som lyser opp hver gang vi kommer og okkuperer hele det trange, slitte lokalet hans med høylytt latter og amatørmessige filosofisamtaler, så er folk genuint glade.

Nedenfor soveromsvinduet mitt ligger det en fotballpub. Og jeg skal love at er det èn ting som bringer katalansk glede til uante høyder, så er det fotball. For oss i Avenida Parallel 164 er det ikke nødvendig å gå på fotballkamp - vi får med oss alt som foregår bare ved å høre på ropene fra puben. Etter noen uker har vi lært å skille lydene fra hverandre - nå vet vi hvilke rop som betyr mål til FC Barcelona, hva som betyr en bortkastet målsjanse, og hva som betyr at den stakkars keeperen ikke greide å redde.

Til tider kan stemningen bli litt for mye. Jeg er faktisk bare menneskelig, og av og til syns jeg ikke alt i livet er fantastisk. Jevnt over tror jeg likevel mange kunne ha noe å lære av dette folket. Jeg vet jeg har det. Det er alt for lett å klage over småting, som i det store bildet er fullstendig uviktig. Så, paraplyen din knakk? Så, det regner? Så, dagen ble ikke akkurat som du hadde håpet på? Get over it, move on, og spill litt trekkspill på metroen, så skal du se det hjelper. Lett å si, og ikke alltid like lett å gjennomføre, jeg vet det. Det kan være en grei tanke å ha i bakhodet uansett, tror jeg. 



 

Moments in Barcelona











Sensommer-sol




Nikon D7000 // Nikkor 35 mm f/1,8 

Sensommeren har gått over i høst. For min del har denne tiden av året alltid bragt frem blandede følelser. Samtidig som sene høstkvelder i sofakroken med yndlingspleddet mitt og en kopp rykende kakao er noe av det koseligste jeg vet om, er høsten også preget av utsiktene mot en grå, regntung og forutsigbar periode. Sommerferien er alltid så full av spontanitet, frihet og følelsen av å leve dag for dag, uten rutiner og plikter. Høsten derimot... Dagene er planlagte, og uten rom for uforutsigbarhet. Man låses inn i et mønster som spinner seg rundt skole og jobb, samtidig som høstmørket kommer listende på tåspissene. 

Ikke i år. For første gang på tretten år har jeg ingen plan. Som skap-kontrollfrik, ville jeg trodd at dette kom til å stresse meg, men når jeg kjenner etter, er det deilig å ikke ane hva som ligger foran meg. Jeg aner ikke hvor jeg skal søke til våren, har absolutt ingen idè om jeg kommer til å bo i Norge, Spania, Italia, Frankrike eller et helt annet sted neste år - men jeg vet, fullt og helt, at jeg aldri har hatt det bedre enn nå. I filosofitimen på onsdag fikk vi spørsmål om hva det ville si å være lykkelig. Jeg tror det må være dette. Sommerfuglene i magen, hjertebanken, tryggheten, følelsen av at hvor ikke betyr så mye så lenge jeg vet hvem og hva. 

Full av forventninger, full av eventyrlyst, full av kjærlighet, tydeligvis også full av klisjèer (beklager dette, men hvor mye jeg enn kjemper i mot - av og til må klisjeene ut). Jeg er lykkelig, teit, selvstendig, men avhengig. Jeg har aldri trodd på skjebnen, men jeg tror på at god gammeldags flaks kan få bitene i puslespillet til å falle på plass, og puslespillet mitt begynner virkelig å ligne på noe. 

Jeg har aldri ønsket høsten mer velkommen. 

[Selvportrett] By the window





Come to my window
Crawl inside, wait by the light
Of the moon
Come to my window,
I'll be home soon 


Melissa Etheridge // Come to my window


Byen som aldri sover

Stillheten senker seg aldri over Barcelona. Det er som om byen ikkei greier å falle til ro på grunn av en kraftig Vodka&Redbull-overdose - en drink som er latterlig billig her. Fra de første menneskene begynner å spasere til jobb i seks-tiden på morgenen, med stresskofferten i den ene hånden og en kaffe-to-go i den andre, til søppelbilen kommer tutende forbi soveromsvinduet mitt klokka to hver natt og søppelmennene roper høylydt til hverandre, til de siste festløvene sjangler hjem fra klubbene i fem-tida mens de gauler på spanske listepop-sanger, er det aldri stille. Det er en konstant summing av bakgrunnstøy: trafikk, ambulansesirener, bilhorn som tuter, spanjoler som skriker (de er virkelig mer høylydte enn de fleste andre - jeg kan herved bekrefte myten) og Mojito-selgere på stranda som ønsker at hele kystlinja av byen skal høre at de har  "the best mojitooos in Barceloooooooona!". Det blir imidlertid vanskelig å skille ordene fra hverandre, og de fleste selgerne ender opp med å høres ut som om de roper arabiske bønnerop. Det tok noen dager før vi forstod at de solgte drinker, og ikke kalte inn til bønnemøte. 

Som en landsens jente som gjennom hele barndommen har hatt skog på tre sider av huset og kuer som nærmeste nabo, er dette travle storbylivet ekstra spesielt. Hvis jeg vil nå, kan jeg stikke på butikken klokka fire på natten for å kjøpe meg en frukt. Det kan sikkert være praktisk om jeg noen gang får ekstremt lyst på fersken midt på natten, men jeg kjenner faktisk at jeg savner den roen som finnes på landet. Favorittstedet mitt da jeg vokste opp, var en liten stein ved elvebredden i skogen nedenfor huset vårt. Der gikk jeg alltid når jeg trengte stillhet, tid til å være alene med tankene mine. Var det varmt nok, satt jeg meg helt ut på kanten og dyppet føttene i det ti centimeter dype vannet. 

Men som alt annet, er det vel en vanesak. Etter noen uker har jeg begynt å greie å sove gjennom søppeltømmingen. Festropene i femtida vekker meg fremdeles, men det er da et skritt i riktig retning?  



 

Tvangssosialiseringens fordeler

I dag er det tre uker siden vi forlot Bergen til fordel for Barcelonas yrende liv og fantastiske tapas. Her i leiligheten føles vi allerede som en liten, småsprø familie. Det er rart hvor fort man blir kjent med hverandre når man nærmest bor oppå hverandre. Tvangssosialisering har absolutt sine fordeler.
Etter tre uker er det ikke mange hemmeligheter mellom oss lenger. Her deles historier, kleine hendelser, følelser, barndomsfortellinger og mange, mange drinker. Rundt middagsbordet er det ikke uvanlig at vannet kommer ut av nesa fordi vi ler så mye, eller at en av oss ender opp liggende på gulvet, hikstende av latter. Vi er allerede fortrolige nok til å kunne trøste hverandre, snakke med hverandre og mobbe hverandre. Spesielt det siste - her i huset er man aldri trygg, for alle fem er like glade i practical jokes, og det har vi alle sammen smertefullt fått erfare. Enten det er å skremme vettet av hverandre, oppdatere hverandres facebook-statuser med "Hva er angrepille på spansk?" eller vekke hverandre om natta ved å slå det intetanende offeret i ansiktet med en illeluktende pølse vi kjøpte for å bruke som piñata-pinne.

Gruppa vår er en merkelig sammensatt gjeng. Vi har Thea, hvis svar på ethvert problem er "La oss shotte!", og hvis mest brukte setning er "Herregud, livet mitt.... Det er så kleint". Vi har Maria, som har et temperament som gjør at hun blir utsatt for desidert færrest practical jokes, av hensyn til vår egen sikkerhet, men som også er den som kommer og spør om du trenger en klem hvis du gir fra deg det minste tegn om at noe er galt. Så har vi Maren, engel på utsiden, men med de sykeste historier i baklomma, og til sist har vi Kristian, som flytta inn en uke etter oss. Han virket nesten litt for snill for å passe inn i vårt småsyke hjem, helt til han brukte en hel kveld på å hacke sin lillebrors facebook og utgi seg for å være "Franco from Madrid". Nå er han et selvskrevent familiemedlem. 

Å være flue på veggen (eller kakkerlakk, dem har vi sett noen av her) i Avenida Parallel er noe helt eget. Her vet man aldri hva man får. Sender man noen ut for å kjøpe middag, kan de godt komme tilbake, hemmelighetsfulle og fnisete, før de roper alle inn i stua og står der med en diger piñata full av rosa popcorn, klar for en skikkelig piñatafest.

Det sies at en god latter forlenger livet. Stemmer det, har jeg allerede kvalifisert meg til å bli minst 120, bare på de siste ukene alene.

 




Her er det Catalunyas nasjonaldag i dag. Gatene er et hav av gult og rødt, og vi satser på god stemning når kvelden kommer. Først venter Platon, Menon og pliktoppfyllende oppgaveskriving. 
Over og ut fra Barcelona by!



Tanker fra Barcelona

To uker har gått siden en stor gjeng smånervøse, forventningsfulle studenter lettet fra Gardemoen og vendte nesen mot et nytt liv i Barcelona. Samtidig som tiden har flydd av gårde, føles det allerede som vi har vært her en liten evighet. Dagene begynner å gli over i hverandre, og hverdagen har omsider grepet oss. En hverdag bestående av forelesninger, Cola Zero, tretti varmegrader, en koselig bartender som gir oss gratis drinker, filosofi, piñata, tapas, gnagsår og latter. Selv om jeg alltid har sagt at Roma er Den ene, har jeg kastet meg inn i en lidenskapelig kjærlighetsaffære med Barcelona - jeg elsker dette stedet! Jeg elsker det yrende livet, det skranglete gulvet i leiligheten som rister hver gang et større kjøretøy passerer (senga rister såpass om natten at jeg våkner av det), jeg elsker at jeg deler det skranglete gulvet og resten av Avenida Parallel 164 med fire fantastisk flotte mennesker, jeg elsker tortillaen, de smale gatene, de tusen grønnsaksbutikkene, det melodiøse språket - ja, jeg elsker til og med å måtte bære 9 liter vann hjem fra butikken, fordi springvannet smaker klor. 

Det er så deilig å vite at vi har hele året til disposisjon. Hele året til å bli kjent med hver krik og krok av byen, og likevel ha god tid til å gjøre ingenting. For herlighet, så deilig det er å gjøre ingenting innimellom. De siste to ukene har det skjedd noe stort sett hele tiden, og jeg har aldri hatt så mye gnagsår før i mitt liv. Hvert øyeblikk jeg får sjans å slappe av i leiligheten med litt musikk og pensumboka (eller en annen, gøyere bok.....), settes uendelig stor pris på. Dere vet den feriefølelsen, når ma bare har en viss tid til disposisjon, og aldri tar seg tid til en pause fordi man vil rekke alt? Jeg har levd med den de siste ukene, og nå kjenner jeg at kroppen sier stopp - så i dag skal jeg bare forlate leiligheten til fordel for det kjølige treningssenteret oppi gata, og ellers har jeg ikke tenkt til å rikke meg fra sengen/sofaen/spisebordet. 

Hasta luego fra Barcelona!

 


Slang oss på en gratis byvandring i Gamlebyen, med en fantastisk flink guide. Her forklarer han en tragisk historie fra krigens tider, 
da bombefly slapp en bombe over et barnehjem. 



















Golden hour

Lyset var magisk ute i hagen forleden kveld, og plutselig fikk jeg lyst å tørke støv av kameraet. Bokstavelig talt. Det har vært brukt skremmende lite i sommer. Og jeg som skal levere portefolier til skoler allerede i januar, jeg har ikke tid til å la kameraet ligge nedgravd under fjorten lag med støv!

Hodet er fullt av ideer til ulike fotoshooter, men jeg mangler tid. Og modeller. Og tid. 

Egentlig hater jeg sånne derfor-har-jeg-ikke-blogget-innlegg, for la oss innse det - folk bryr seg ikke. Men nå er det faktisk et år siden jeg la opp bloggingen, så jeg føler det er på plass med en kort kommentar om det omvendte - hvorfor-blogger-jeg-nå-når-ingen-følger-med-her-lenger? Jo, saken er den at jeg flytter til Barcelona om to uker. Og folk har etterlyst om ikke jeg kan blogge litt derfra, for å kunne følge litt med på mitt nye liv. Så her sitter jeg, da. Blogger, og greier.

 





Dataen min røk, forresten - og med den, linkene til alle fotobloggene jeg pleide å titte innom. Så vet du om en god fotoblogg, eller har du en selv? Jeg titter gjerne innom! 

 

 

Portraits






Modell: Maria Aasgard Tveranger // Kamera: Nikon D7000 // Optikk: Nikkor 55-200 mm f/4-5.6


Ærlig talt trodde jeg at jeg var ferdig med blogging. Inspirasjonen har vært helt død, og jeg måtte faktisk tørke støv av kameraet da jeg omsider tok det ut igjen i går. Men det er utrolig hvordan små ting kan gi gnisten tilbake igjen like fort som den forsvant. Da jeg var en tur i senteret for noen dager siden, ser butikkdamen på meg og sier "dette kommer sikkert til å høres veldig rart ut..." , før hun spør "...men, har du en blogg?" Litt fortumlet og veldig overrassket svarte jeg at joda, jeg pleide å blogge før. Så smiler hun stort til meg og sier "du tar veldig flotte bilder!"

Jeg ble så glad at jeg ikke visste hva jeg skulle si. Midt i Åsane senter er det en butikkekspeditør på noen og tjue som kjenner igjen meg for bildene mine? Og vips, så kom inspirasjonen snikende igjen. Det er en deilig, deilig følelse!

Hva har skjedd mens jeg har vært vekke, folkens?

 

Portrett: Child's play

Nå er jeg endelig i mål med to ukers etterbehandling av bildene fra fotoshooten jeg hadde med to småbarn. Bildene av jenten finner dere HER. Tenkte det var på tide med et nytt, lite bildedryss!

Kjenner jeg lengter etter å ta masse flere portretter nå. Jeg har et hemmelig ønske om å få med lillebroren min på fotoshoot, men det vet han ikke om enda - han er nemlig veldig fotogen. Og det er jo veldig greit med noen nye ansikter å fotografere innimellom.







Søt liten fyr, eller hva?  Bildekritikk tas forresten imot med stor takk, som alltid!


Untill next year

I dag vurderte jeg å gå med skjerf for første gang siden vinteren. Gradestokken viste 8 grader da jeg stod opp klokka seks, og det var mørkt ute. Jeg vet ikke helt når det skjedde, men jeg tror høsten har fått skikkelig fotfeste. Og jeg liker det vel egentlig ikke... Selvom jeg må innrømme at jeg gleder meg til lune høstkvelder under pledd, med en god bok og en kopp rykende espresso. Alle årstider har sine fordeler, eller hva?

Vinter er jeg ikke helt klar for enda, så heldigvis har vi noen måneder igjen hvor vi kan suge til oss de siste, lave solstrålene, så vi får litt D-vitaminer å leve på gjennom vinteren. Høstsolen er helt spesiell. Gyllen.







Hva er det beste dere liker å gjøre om høsten, forresten?

Lost in thoughts

 Thoughts are the shadows of our feelings - always darker, emptier and simpler.
     - Friedrich Nietzsche

Pretty in pink

I helgen var eg på fotoshoot med to herlige, små barn på 10 måneder. Å dirigere og instruere sånne småfolk er jo helt umulig, så vi brukte vel nærmere to og en halv time før vi ble helt fornøyd med resultatet. Men denne lille jenta, dere... Jeg gir det noen år, men jeg er sikker på hun kommer til å dukke opp i Top Model en gang, hehe... For ti måneder gammel kunne hun allrede posere for kamera! Det var helt utrolig å se. Blikket i linsen hele tiden, mens hun tullet og gjorde seg til og klemte bamsen sin. Smelt.

Etterarbeidet tar mye tid, men jeg er ferdig med en del bilder. Her kommer et aldri så lite dryss med bilder av modellen to be. Søt, eller hva?








Fremdeles noen hundre bilder igjen som skal gjennom Photoshop. Heldigvis er det ganske så koselig. En kopp espresso og finfin musikk i bakgrunnen, da koser jeg meg ^^

Men dere: Jeg er alltid på leting etter flere fotoblogger å følge, har dere noen å anbefale?

Kommunikasjon





Finnes det noe vakrere enn når det er så sterke bånd mellom mennesker og dyr at det bare lyser kjærlighet av dem på lang vei? Jeg syns det er helt magisk å se på. Disse bildene ble tatt forrige sommer, av kusinen min og hennes fôrhest Scusi - de hadde et sånt bånd. Det er så vakkert.

Jeg har drevet med mye forskjellige, fantastiske hester opp gjennom årene - men sånn som det, det har jeg bare følt at jeg har hatt èn gang. Jeg brukte et år på å trenge gjennom skallet på den hesten, men det var vel verdt all jobbingen. De siste 6 månedene vi hadde sammen, kunne jeg ta henne med på joggetur uten grime eller hodelag. Når jeg gikk, gikk hun. Når jeg begynte å jogge, kom hun travende etter. Sånn tuslet vi rundt på engene og i skogen i timesvis. Det er de beste opplevelsene jeg har hatt med hest noen gang.

Speaking of hest, det er på tide å komme seg avgårde til ridetime nå. Jeg som akkurat har stått opp!

I have a secret






Modell: Maria // Kamera: Nikon D60 // Optikk: Nikkor 35mm f/1.8

Når bloggen har vært nede i månedsvis, sier det seg selv at bildene hoper seg litt opp - disse bildene ble faktisk tatt for over tre måneder siden. Jeg er heldig som har en venninne som stiller opp på fotoshoots hver gang jeg får en sprø idè! Dessuten har vi det så morsomt når vi holder på, ler og tuller og tar ting relativt lite seriøst. Seriøsitet inngår ikke i vokabularet vårt. Eller hverdagen vår.

Er det flere som opplever at fargene på bildene blir ... rare, når man laster de opp på bloggen, forresten? De er annerledes her enn det de er på dataen. Skjønner ikke helt hvorfor.

Mi manchi davvero tanto

Folk spør meg hva som er så herlig med Venezia. En synkende, litt falleferdig by - big deal, eh? Jeg snur heller spørsmålet og sier hva er det som ikke er herlig med Venezia? Jeg elsker alt, jeg!  Men det jeg falt aller mest for, var alle de herlige detaljene, som at det henger klesvask mellom balkongene i de trange smugene, at balkongene er overlesset med blomster i alle fargespektre, at det lå båter og duppet over alt, at det stod drikkefontener på hvert gatehjørne, hvor duene gjerne hadde fått satt ut en skål de kunne bade i, at en mager gatekatt hadde fått sin egen kurv med et rødrutete teppe i ute i gaten hvor den sov søtelig, at alle smiler til deg når du passerer, at man får tak i verdens beste sjokoladekake på Al aquila...













Les mer i arkivet » April 2013 » Mars 2013 » November 2012

,

Kategorier

Arkiv

hits